Hjemreise 12. desember

Nå er jeg klar over at det er lenge siden vi kom hjem fra India. I skrivende stund sitter jeg hjemme på Toten ved langbordet, omringet av julestjerner, julenisser, julemat og familie. Kjempedeilig å være hjemme til jul, og egentlig spesielt i år.

Bloggen går mot slutten, men jeg har igjen en dag å fortelle om, nemlig 12. desember, den dagen vi reiste fra India og hjem til Bergen.

Vi satt i taxien mot flyplassen da Roselin ringte for å ønske oss god tur hjem, og høre om alt var i orden. Vi fortalte henne om det manglende visumet, og hun var enig med oss i  at det var verdt et forsøk å bare dra til flyplassen og prøve seg. Dermed ble vi litt mer optimistiske på at det skulle ordne seg. Det var veldig koselig å snakke med Roselin igjen, men hun hørtes sliten ut, stakkar, med ny jobb, og en liten gutt som hadde vært syk i ukesvis.

På flyplassen møtte vi igjen alle de andre, solbrune og fine, med mange nye og spennende opplevelser i bagasjen. Alle fikk levert bagasjen uten problemer og fylt ut immigration-skjemaet for å reise ut, før vi samla gikk mot immigration-skranken.

Det skulle vise seg at det ikke bare var Hanne sitt visum som ikke var helt i orden. Chandrasekar hadde jo tatt seg av alt som innebar kontakt med politiet mens vi var i Vellore, og hadde ikke skaffa oss det riktige stempelet i passene. Heldigvis hadde vi fått et skjema som viste at vi hadde gjort det vi skulle, så de lot oss komme gjennom kontrollen. Mens en og en ble losa gjennom ble vi mer og med spente på hva de skulle si til Hanne sitt utgåtte visum. Det begynte med at betjentene bak skranken så rart på hverandre, det virka ikke som det var en vanlig situasjon å komme opp i. Den umiddelbare reaksjonen var ”hvordan skal jeg kunne sende deg ut uten visum?”, hvorpå Hanne satte i gang å forklare hva som hadde skjedd. Om telefonsamtaler med den indiske ambassaden i Norge, en ikke så hjelpsom administrator i Vellore, om politistasjonen i Mumbai, politistasjonen i Varanasi, MHA og FRRO i Delhi, og ingen ordning. Mannen mente likevel at det ikke var hans problem, og at Hanne bare måtte dra til FRRO igjen og få ordnet det dagen etter. Var det en ting som ikke var særlig fristende der og da, så var det å være visumløs aleine i Delhi midt på natta uten hotell. Vi var ikke særlig høye i hatten noen av oss der vi stod, da han til slutt sa at han beklagde, og hvis han kunne ha hjulpet oss så ville han gjort det. Vi var på nippet til å gi opp, men måtte bare prøve litt til. Både jeg og Ingeborg fortalte først historien på akkurat samme måte som Hanne etter tur. Vi hadde gjort alt vi kunne, alle hadde søkt med samme opplysninger og vilkår, men likevel fått vidt forskjellige datoer i visumene. ”Vi går på CHRISTIAN MEDICAL college og har eksamen i MORGEN! Please! Hva ville DU ha gjort, SIR?” prøvde jeg å si med en rolig, men likevel litt bestemt og litt redd stemme, samtidig som jeg vifta med mitt eget pass som hadde gyldig visum til femte januar. Det endte opp med at han samle inn seks gyldige pass, og gikk for å snakke med ”sjefen”, selv om han før hadde fortalt oss at det var ingen å snakke med, å ingenting han kunne gjøre. Både Hanne og mannen ble borte ei god stund. Da de kom tilbake var det mannen som ledet an, og Hanne trasket bak med sekken på ryggen, og det var ikke så lett å tolke fra kroppsspråket hva som hadde skjedd. Da de passerte oss, som stod der i ei lita klynge og sperra veien ut fra ”immigration”, sa han: ”She’ll get through”. Det er lenge siden jeg har vært så glad. Det hadde hengt over meg i dagesvis, og jeg hadde litt den samme klumpen i magen som jeg hadde de siste årene på videregående da vi var så redde for at de skulle komme og ta Mina og Maryam fra oss. Jeg gråt og lo om hverandre, og gikk med MEGET lett sinn mot sikkerhetskontrollen. Vi hadde klart det.

Videre gikk alt veldig greit. Vi var glade for at vi hadde vært ute i veldig god tid, og hadde det ikke travelt selv om vi hadde stått lenge i  kontrollen. Jernelefanten jeg hadde i sekken måtte jeg ta ut og vise fram til de i sikkerhetskontrollen, de så ikke så godt fra bildene hva den egentlig var for noe. Forståelig nok. Kontrolløren syntes den ligna mer på en sjiraff.

I taxfreebutikken var det julestemning med ansatte i nisseluer og et lite band som vandra rundt i butikken med gitar og sang julesanger. Jeg kjøpte ny lommebok (som jeg hadde lett etter i mange butikker før) en masse te, og Taj Mahal-konfekt, før jeg og Hanne tok en matbit før flyet skulle lette.

Flyturen var lang, og forvirrende, siden det plutselig var natta da mi innebygde klokke trodde det begynte å bli morgen. Jeg så litt på film og leste i Salman Rushdie-boka jeg holder på med. Den er ei hard nøtt å knekke, og jeg er fortsatt ikke ferdig med den her jeg sitter i jule-Norge. Mellomlandinga i Amsterdam gikk knirkefritt, og det var helt fantastisk å innta si første skive med grovbrød og kopp med god svart kaffe på veldig lenge. Vi fordreiv tida med å spille UNO med lydeffekter, noe som hadde blitt en slager de siste ukene, siden vi kanskje var litt leie av å spille vanlig UNO. Siden noen satt stille og spilte kort, hadde de andre forlatt handlevognene sine hos oss, der alle så klart hadde tatt med seg kvota. Ingeborg lo godt da hun overhørte noen som gikk forbi som mente at ”These guys have bought a lot of alcohol!”. Sånn kan det gå.

Siste etappe med fly gikk fint. Ved gaten møtte vi Finn Magnus som også hadde mellomlanda i Amsterdam på vei hjem fra Tanzania. Det var et gledelig gjensyn. Hanne og Ingeborg forberedte seg på presentasjonen som skulle være dagen etter, mens jeg satt og hørte på musikk og så ut i lufta. Sliten etter en lang (dobbel) dag.

Vel framme på norsk jord i 12-tida. Dette hadde jeg gleda meg til lenge. Bare å kjenne den kjølige lufta, se norske aviser og nordmenn var en herlig følelse, selv om det begynte å gå opp for meg at turen til India som jeg hadde gleda meg til så fryktelig lenge faktisk var over. All bagasjen hadde kommet vel fram, og vi dro hvert til vårt. Det var godt å vite at vi skulle se alle igjen dagen etter. Farfaren til Hanne stod utenfor og venta på oss med bil, og jeg tror han var litt imponert over hvor mye vi klarte å være med oss, der vi kom med sekk på magen, sekk på ryggen, vesker og diverse poser. Alt ble stabla inn i bilen, og vi dro hjem, med bare et lite stopp innom Rema 1000. Da vi var hjemme i Boalths vei, med norsk mat i skapet og reint vann i springen var det som om hele Indiaturen bare hadde vært en drøm. Bergen hadde ikke forandra seg i det hele tatt. Det var bare litt kaldere og litt mørkere enn sist vi var der. Døgnville og kalde satt vi med hvert vårt pledd og massevis av tente stearinlys i stua for at det skulle bli litt varmere. Heldigvis hadde onkelen til Hanne vært innom noen dager i forveien og satt på panelovnene, og skal ha takk for at vi ikke kom hjem til tolv grader.

Turen til India har vært en opplevelse for livet. Den har endra meg, både som framtidig helsepersonell og som privatperson. Vi har sett så mye glede, så mye elendighet, så mye urettferdighet, så mye stå-på-vilje som vi aldri kunne sett her i Norge. Jeg tror det er så viktig å ha sett dette med egne øyne, for å kunne relatere seg til det, og ta hensyn til det. Bare å lære en kultur å kjenne, og skjønne at ikke alle tenker og handler som oss, tror jeg er en utrolig god erfaring. Inntrykkene har ligget langs hele spekteret på følelsesskalaen. Men alle har bidratt til å gjøre turen så spennende som den har vært.

Nå sitter jeg altså i Norge, med sandalskille på føttene, litt indiske ting, en masse bilder og en 42 sider lang blogg som minner meg om turen til India. Jeg har sett noen programmer på TV både fra India og andre asiatiske land i løpet av jula, og det er en veldig spesiell følelse å kjenne at jeg har opplevd mye av det som er så eksotisk der. Det jeg tror er det aller viktigste denne turen har lært meg, er hvor fryktelig godt vi har det her i Norge. En har jo hørt at Norge er verdens beste land å bo i, og skjønt at en har hatt det godt, men nå har jeg følt det på kroppen også. Landet vårt er trygt og rettferdig, og det har jeg nå begynt å bli veldig takknemlig for.

Har hørt at det er mange som har fulgt med meg på bloggen her, og det synes jeg er veldig gøy. Da blir det mye morsommere å skrive også, selv om jeg til en viss grad har skrevet for min egen del, så jeg skal ha noe å se tilbake på.

Takk for turen!

K

DELHI: 7.-11. desember

Egentlig hadde vi planlagt å være en halv dag i Delhi, bare som en siste stopp før vi skulle sette oss på flyet hjemover. Derfor hadde vi egentlig ikke satt oss så veldig inn i Delhis severdigheter, men vi hadde hørt at det ikke var så altfor mange av dem, og at de ikke var så altfor spennende.

Vi hadde booka ei natt på hotell der i utgangspunktet, så spørsmålet var om det samme hotellet hadde plass til oss noen ekstra netter. Første natta var det i alle fall plass, men de visste ikke om vi kunne bli der alle nettene. Vi kryssa fingrene. I tillegg var vi noe skjelvne når de skulle sjekke passene, ettersom Hanne sitt visum ikke var gyldig, noe som hadde gjort at vi ikke fikk bo på hotellet i Varanasi. Heldigvis var det en litt uoppmerksom, eventuelt veldig grei, hotelleier.

Rommet vårt hadde akkurat (!) plass til ei dobbeltseng og ei ekstraseng, i tillegg til et lite bad. Det var min tur i ekstrasenga disse dagene.

Torsdag morgen dro vi rett til kontoret der vi skulle prøve å ordne visumet. Etter å ha venta ei stund ble Hanne bedt om å gå til en annen bygning. Dermed satt jeg og Ingeborg igjen på venterommet ”aleine”, sammen med ei fortvila columbiansk jente og to pratsomme afrikanere, i tillegg til en masse andre.

Vi fant ut at vi ikke kunne sitte der hele dagen, så vi endte opp med å dra til byen. Egentlig ville vi gå på et kjøpesenter, siden vi  nå begynte å bli litt lei av India, og egentlig bare ville gå i fred, uten å passe oss for kuer og innpåslitne selgere. Vi gikk innom noen butikker i sentrum, før vi spurte noen om veien til et kjøpesenter. Han sa: ”Bare ta metroen til ”suasjnaga”, noe Ingeborg huska fordi det hørtes ut som Schwarzenegger. Dermed gikk vi til metroen, og studerte kartet nøye, før vi fant det som ligna mest på det mannen hadde sagt, nemlig Subhash Nagar, og dro dit i håp om at det var det riktige. Og jammen traff vi. Dermed ble hele dagen brukt på å traske rundt i butikker. Som vanlig kjøpte jeg ikke så mye, men det var veldig behagelig å være i litt ”vestlige” omgivelser noen timer.

På hotellet møtte vi Hanne igjen, som hadde sittet i timesvis på kontoret. De hadde ordna noen papirer som de skulle sende til Foreign Regional Registration Office (FRRO), så dit måtte hun dagen etter. Der skulle det ordne seg, hadde saksbehandleren sagt. Stemningen var derfor optimistisk da vi la oss andre kveld i Delhi.

FRRO ble også langvarig, og jeg og Ingeborg fikk oss enda en dag på kjøpesenter, etter å ha sittet på et venterom omtrent en time denne dagen også, nå sammen med en masse afghanere. Hanne ble sittende og vente i åtte timer, uten at noe skjedde. Papirene som skulle sendes fra det forrige kontoret kom aldri, og siden ingenting foregår på data, og ingen har oversikt, kommer du ingen vei uten papirer. Altså var det fredag ettermiddag, ingen forlengelse av visumet, kontoret var stengt lørdag og søndag, og natt til mandag hadde vi billett hjem. Optimismen var ikke fullt så stor, men vi bestemte oss for å prøve å gjøre det beste ut av helga likevel.

Lørdagen dro vi til Agra med bil for å se Taj Mahal, et av verdens sju (?) underverker. Turen var lang, og det var mye trafikk, men det var så absolutt verdt det. Sjåføren vår hadde ordna med en guide som skulle vise oss rundt, og han gjorde at hele besøket ble veldig effektivt, med minimal køventing og spekulering på hvor vi skulle gå. Han fortalte oss historia om byggverket, nemlig at det ble bygget av en konge til minne om kona hans, som døde i barsel med deres fjortende barn. Da vi kom inn gjennom porten var det som å komme inn i en eventyrverden. Byggverket er så imponerende, og så perfekt at det nesten ikke ser ekte ut. Ingeborg starta besøket med å bli bæsja på av ei due, noe som kanskje satte en liten stopper på gleden, men ikke en stor stopper. Guiden tok mange bilder av oss utenfor, og vi knipsa flittig sjøl også. Vi fikk oss en tur inn også. Inne var det en modell av gravene til kongen og dronninga, de ekte gravene var visst i den avstengte kjelleren. Det var fryktelig mye folk, så det ble en kort visitt, men likevel gøy å ha sett.

Etter besøket i Taj Mahal fikk vi oss en matbit, før guiden viste sine sanne hensikter. Han ”guida” oss rundt til diverse suvernirbutikker og steinverksteder, i håp om at vi skulle handle. Det virka som det var mange guider som drev på samme måte, for det var mange turister inne i butikkene, som lå ganske skjult til. Vi kjøpte oss noen postkort, og det var det. Inntrykket av guiden ble litt ødelagt, men han hadde vært veldig hjelpsom inne i Taj Mahal, så han fikk litt tips av oss likevel.

Bilturen hjem gikk fint, og vi bestemte oss for å spise litt på samme restaurant som vi hadde vært på nesten alle dagene, AlfaSpice. Den lå like ved hotellet, og hadde live musikk (type indisk) hver kveld. Gøy!

Søndag, og siste mulighet for å få sett noen turistattraksjoner i Delhi. Vi dro til Red Fort, som hadde blitt bygd av samme konge som bygde Taj Mahal. Ganske lik byggestil, og flott å se. På vei ut igjen møtte vi tilfeldigvis Simon og Ane Marte. Det viste seg at de også hadde vært i Agra dagen før, det samme hadde visstnok Karianne og Marte, og tre andre jenter fra kullet, som ikke går Global Helse. Det hadde altså vært muligheter for å møte kjentfolk, men vi hadde ikke sett noen. Koselig å treffe Simon og Ane Marte igjen, og høre litt om hva de hadde opplevd de siste ukene.

Etter Red Fort gikk vi for å se Indias største moske, som lå like ved. Det var et imponerende byggverk, men vi ble litt irriterte, siden det var noen menn på utsiden som absolutt skulle ha betaling for at vi skulle få gå inn. Det viste seg etter mye om og men at det egentlig var kameraene de ville ha betaling for, så vi gikk inn to og to, mens en stod igjen på utsiden og passa kameraene. Da vi kom inn var det massevis av indere som knipsa i veg, og jeg er helt sikker på at de ikke hadde betalt noe. Sånn er det å være hvit turist.

Det var en rar følelse å dukke ned til metroen, siden jeg visste at det kom til å være siste gang jeg så markedsgater og kaos-India på lang tid.

Vi tilbrakte de siste timene på fot-spa, noe som gjorde godt etter å ha traska rundt i sandaler i ti uker. Ingeborg fikk pedikyr, og fikk skrapt bort lag på lag med død hud, noe han som gjorde det påpekte. Jeg og Hanne fikk massasje, noe som også var behagelig, selv om jeg vil tro at beina mine ikke var spesielt delikate. Satser på at de som jobber der er vant til å se litt av hvert slags bein.

Svipptur innom hotellet, før vi satte kursen mot flyplassen, og spenningen steg.

K

VARANASI: 6.-7. desember

Vi ankom Varanasi tirsdag formiddag. Vi hadde på forhånd takka nei til at hotellet skulle ordne taxi for oss, vi tenkte det måtte gå greit å ordne selv. På parkeringsplassen stod det sikkert hundre taxisjåførerer, og alle omtrent krangla om hvem som skulle kjøre oss. Vi endte opp med en som nesten ikke kunne engelsk, men han forstod hvor vi skulle, og vi kjørte. Visstnok var det ”holiday” i Varanasi denne dagen, å da vi kom inn til byen stoppa plutselig sjåføren bilen, og sa at vi måtte komme oss til hotellet på egenhånd derfra, siden han ikke fikk lov til å kjøre oss lenger. Litt irriterende å ikke få beskjed, siden vi hadde betalt for å bli kjørt til døra. Men det var bare å hekte på seg sekkene og begynne å traske.

Etter hvert fikk vi tak i to sykkelrickshawer, og stabla både oss selv og all bagasjen opp i dem, før vi dra videre mot hotellet. Syntes litt synd på han som skulle ha med seg meg og Ingeborg, siden vi sikkert hadde med oss femti kilo bagasje, i tillegg til oss selv. Heller ikke sykkelrickshawen kunne ta oss helt til hotellet. Det vi ikke hadde fått med oss om Varanasi var at mot elva er det fryktelig trange gater, og det går ikke an å komme fram på noen annen måte enn på beina, eller med motorsykkel hvis du er en vågal inder. Gatene er som en labyrint, og vi spurte om veien på omtrent hvert gatehjørne. Da vi var helt sikre på at vi måtte ha gått oss bort, kom vi endelig fram til Alka hotell, som ligger ved bredden til Ganges, hinduenes hellige elv, og målet med turen. Rommet vårt viste seg å vende ut mot elva, og vi hadde en bitteliten balkong. Derfra så vi rett ut på elva, som var helt brun av aske.

Oppholdet i Varanasi skulle vise seg å bli litt kortere enn først antatt, siden Hanne sitt visum hadde gått ut, noe hotelleieren ikke var helt fornøyd med. Han ordna skyss til politistasjonen, der vi ble møtt av en hyggelig politimann i knall gul strikkavest. Han ga oss tillatelse til å bo ei natt på hotellet, men da måtte vi ta første fly til Delhi neste dag, for å prøve å ordne visumforlengelse. Altså hadde vi en ettermiddag og en morgen igjen på å få sett Varanasi.

Middagen ble spist i en fei på et hustak, og så gikk vi for å oppleve området rundt elva. Vi begynte med å leie en robåt med roer – og fikk sett hele stripa med ”gat”-er (tempelgreier langs elvebredden), likbrenning og andre seremonier. Helt utrolig å se. Jeg tror Varanasi er et av de mest surrealistiske og spennende stedene man kan reise til. Stemningen var generelt veldig spirituell, med munker over alt, mennesker som ber ute i vannet, brenninga og det hele. I tillegg lukta hele byen brendt.

Etter å ha vært på båttur gikk vi oss en tur i motsatt retning, der vi visste at det skulle være en viktig kremasjonsplass. Fra båten hadde vi bare sett noen enslige bål, men her var det annerledes. Bål på rekke og rad. Først ble de døde båret inn på ei båre, så dyppa i vannet, og så brendt. Hinduene tror at hvis de blir kremert, og særlig ved Ganges, så vil de slippe fri fra reinkarnasjon og komme til himmelen. Barn, gravide, leprasjuke og noen andre grupper blir ikke brendt, men bare sluppet ut i elva bundet til en stor stein. Vi så flere små barn pakka inn som lå klare langs elvebredden. Sterkt. Det var bare menn som var med på disse seremonien, siden kvinnene visstnok var for følsomme til å være med på slikt. Dessuten er det et problem at kvinnene ofte kaster seg på bålet for å få bli med mennene til himmelen. Jeg tror nok kanskje noen av inderne reagerte på at vi som jenter var der. Rett bak bålene var det salg av store mengder ved, av et spesielt tre som skulle lukte sterkt. Det hele var en veldig spesiell opplevelse. På en måte kan man si at det var ekkelt, men samtidig var det også noe fint over det, siden alle de døde der hadde dødd naturlig, og endelig fikk gjennomført deres mest sannsynlig største ønske.

Vi gikk oss en tur i smågatene på kvelden, før vi endte opp på en koselig liten kafe, der vi spiste pannekaker og drakk te. Nesten bare turister der – sånn er det når Lonely Planet skriver pent om noe.

Morgenen etter ble frokosten fortært på en liten hyggelig kafe, som ble drevet til inntekt for en skole på frivillig basis. Etter litt om og men fikk vi alt vi hadde bestilt, og det var god mat. En av de som jobba der viste seg å være astrologi(-nomi-?)-student og ville lese hendene mine. Han fant ut at jeg var en åpen person, som likte å gi hundre prosent, men så fikk jeg bare femtifem prosent tilbake. Sånn kan det gå.

Vi gikk oss en tur langs elva, i dagslys denne gangen, og så munker, folk som bad, folk som vaska klærne sine i elva (!), unger som lekte med drager, menn som tygde panblader (æsj) og en million gutter som spurte om vi ville på båttur.

Varanasi var absolutt et høydepunkt for turen, og det var egentlig nok å være der en dag. Et sted som ikke ligner noe annet, og som det er tydelig at betyr mye for mange hinduer. Vi var enige om at det var det rareste, mest spennende og mest utrolig stedet vi noen gang hadde vært, og egentlig kunne tenke oss.

I all hast hadde vi dagen før bestilt flybilletter til Delhi, en distanse vi egentlig skulle reise med tog, noe vi egentlig var glade for at vi slapp. Nå venta jakta på visum, noe vi var over middels spente på.

K

MUMBAI: 1.-6. desember

Det tok vel omtrent to sekunder før vi ble tilbudt drosje av en av de mange sjåførene som hadde samla seg på perrongen. Vi var litt skeptiske, og bestemte oss for å gå bort dit drosjene stod for så å bestemme oss for hvem vi ville sitte på med. Bilen vi endte opp med var vi helt sikre på at var for liten til både oss og all bagasjen, men sjåføren insisterte på at det skulle gå fint. Han hadde nemlig takgrind. Vi trodde selv at sekkene våre var veldig tunge, men det var tydeligvis ikke noe problem, og han kasta de bokstavelig talt opp på taket, bant dem fast, og var klar til å kjøre. Han ville ha 250 Rs for turen, og vi foreslo 200, som han godtok med en gang. Altså ble vi lurt, igjen. Vanskelig, når en ikke aner hvor langt en skal.

Hotellet var, i forhold til Evershine, HELT fantastisk. Det var en befrielse å komme inn i et tørt rom, uten jord på gulvet og frosker i sluket. Dette hotellet har dobbeltseng, romslig ekstraseng (selv om det er litt vanskelig å komme forbi), fint bad, dyner(!) og gode greier. Eneste minus er at sekkene våre stinka fryktelig etter det forrige. Hanne satte i gang med klesvask, mens jeg fant ut at det gikk an å sende klær til vask. Dermed fant jeg en god bunke med plagg som jeg skulle sende ut dagen etter. Etter hvert fant jeg ut at det var ikke bare smart fordi jeg ikke gadd å vaske, men også fordi det er begrensa med plass til klestørk på et hotellrom. Det var godt å legge seg tidlig i ei rein seng.

Fredag. Vi begynte dagen med frokost på rommet. En mann kom på døra med tre porsjoner – toast, omelett og syltetøy. Så gikk vi ut i den store verden. Mumbai kan minne litt om en indisk versjon av London. Katedraler, skolebygninger, togstasjoner, og bibliotek – alt er veldig forseggjort, og det er lett å skjønne at de er bygd av briter. Vi traska litt gatelangs, blant anna gikk vi Lonely Planets ”walking tour”, som endte opp med ”Gateway to India” ved vannkanten. Dette er et stort monument bygd av britene, som skulle symbolisere at man var kommet fram til India når man kom sjøveien. Det krydde av ”fotografer” som ville ta bilder av oss, og som hadde med seg en liten printer, så vi kunne få bildene der og da. Vi takka nei til det. En annen kom bort til meg, knytte en gul og rød tråd rundt høyrehanda mi og ga meg noen hvite sukkerklumper, siden det skulle bety lykke. Det skulle visstnok også bety lykke å gi han 10 rupees for dette, men han fikk ingenting av meg.

Lunchen ble inntatt på det som i følge Lonely Planet er et av de fineste spisestedene i Mumbai (det fant vi ut etter at vi hadde kommet inn). Beklageligvis er jeg fortsatt ikke helt i toppform av malaronen, selv om jeg ikke på langt nær er som jeg var. Men det setter en stopper på appetitten, og jeg spiste en pizza margarita og iste. Kanskje ikke så kreativt, men veldig godt, selv om bunnen var så tynn og sprø at den knuste.

Etter lunch gikk vi litt mer rundt i byen, før vi satte oss i en park der folk spilte fotball og cricket. Vi prøvde å få med oss reglene bare ved å se på, men det viste seg å være vanskelig. Etter ei stund tok Hanne affære og gikk bort til dem for å spørre. Det viste seg at de ikke spilte med ordentlige regler, det forklarte en hel del. Cricket er den mest populære sporten i India.

Vi har veldig lyst til å dra på kino mens vi er her, for å få sett en ekte Bollywoodfilm. Problemet er bare at alle filmene er på hindi, eller et annet indisk språk, og uten engelsk teksting. Ikke så fristende å sitte i en kinosal i to timer uten å skjønne noe særlig av handlinga. På vei hjem til hotellet gikk vi likevel innom en kino bare for å høre, men det var det samme problemet. Bomtur igjen.

Litt avslapping på rommet før vi gikk ut for å spise middag. Vi gikk så langt som over veien fra hotellet før vi fant en riktig å hyggelig restaurant. God mat. Etterpå gikk vi en tur langs sjøkanten, der er det ei lang promenade som også tydeligvis var populær blant inderne. Massevis av både voksne og barn. En fin tur.

De neste dagene i Mumbai ble inntrykket av en britisk by endra en hel del. Vi bevega oss litt mer rundt i byen, og så store slumområder, og mye mer fattigdom enn det vi hadde sett akkurat i bykjerna. Likevel opplevde vi mye spennende og mye gøy. Vi gikk og gikk, og tok tog en del. På togstasjonen like ved der vi bodde så vi blant annet en hel gjeng med dabbawallaer. Dette er menn som leverer lunch til byens arbeidere. På en måte blir det som et intrikat postsystem, der lunchboksen hentes hjemme hos kona, og fraktes til kontoret der mannen jobber. Visstnok er de fleste av disse dabbawallaene analfabeter, og de bruker et slags eget skriftsystem med egne tegn, som gjør at veldig få bokser havner på feil plass. En dag besøkte vi Mumbais største vaskeri, som var et rutenett av betongvegger, tørkestativ og småhus der vaskerne bodde. Svært lite av arbeidet ble gjort med maskiner, og det var menn som stod og slengte rundt på klærne, alt fra truser til store sengeklær. Det var nok en slitsom jobb.

Mumbai er en veldig spennende, men slitsom by, med fryktelig mange mennesker på et relativt lite område. I følge Lonely Planet bor 54 % av befolkningen i byen i slumområder, og det sier litt. Vi hadde noen fine dager likevel. Av og til må man bare stenge sånt litt ute, hvis en skal ta alt innover seg går det nok ikke an å ha det bra noe sted i India.

K

GOA 1: 26.-28. november

Nå har vi forlatt Vellore, og i skrivende stund sitter jeg på et slitent hostellrom på Anjuna Beach i Goa, mens Ingeborg og Hanne er ute på vift.

Lørdag tok vi farvel med Karianne, Marte, Kristin, Albert, Parveen og Mr. Chandrasekar, før jeg, Hanne og Ingeborg satte kursen mot Chennai. Vi hadde god tid da vi kom fram til flyplassen, og bestemte oss for å spise lunch før flyet skulle gå. Mens vi satt og spiste kom det en hyggelig mann fra SpiceJet og fortalte oss at flyet var forsinka, og i stedet for å gå 1400, kom det tidligst til å gå 1730, på grunn av kraftig regnvær. Så dermed var det bare å benke seg, vi hadde heldigvis både data og kortstokk, og fikk da tida til å gå på et vis.

Da vi gikk ned til gaten og stilte oss i kø omtrent tre kvarter før flyet skulle gå, fikk vi plutselig en telefon fra Speed Birds i Vellore, og han sa vi måtte forte oss til gate 2, siden flyet var klart til å gå, og vi var de siste til å komme på. Det viste seg at vi stod i feil kø, og ble i hui og hast losa inn på en buss, som tydeligvis hadde venta på oss i noen minutter. Litt flaut, heldigvis rakk vi det.

Hele flyturen ble jeg sittende og snakke med en indisk prest, som hadde vært i Chennai på konferanse, og reiste med fly for andre gang i sitt liv.

Da vi kom fram til Goa i halv åttetida stod det en sjåfør og venta på oss, som hadde blitt sendt fra gjestehuset i Anjuna Beach – Evershine Guesthouse. Det ble en veldig behagelig biltur. Trafikken i Goa er mye roligere enn i Tamil Nadu, med mye mindre tuting, forbikjøring og i det hele tatt.

Vi ble godt tatt imot av ei hyggelig dame, Sebastiena, som driver gjestehuset. Rommet var kanskje ikke helt som vi hadde sett for oss. Akkurat plass ei smal dobbeltseng, og ei enkeltseng. Badet er lite, og med tynne vegger som ikke går helt opp til taket. Ikke air-condition, den beste fasiliteten er ei vifte i taket. Vi klager ikke, stort sett er jo rommet en plass man skal sove (som kanskje hadde vært mer behagelig med AC i 30 varmegrader), og ikke tilbringe så altfor mye tid ellers.

Gårsdagen tilbrakte vi på stranda. Det er veldig rart å oppleve et så turistifisert område i India, når en er vant til konservative Vellore. Her er det halvnakne hvite mennesker å se hvor enn en snur seg, alkoholreklame og vestlig mat. I tillegg til alle de hvite turistene er Goa et populært reisemål for indere som er interessert i å se på alle de halvnakne. Litt ubehagelig til tider. Fikk da litt farge på kroppen, veldig behagelig å kunne gå i noe som ikke er heldekkende, for eksempel skjørt og singlet, og bikini på stranda. Kyr, fargerike boder, strandselgere, badende hunder og unge og gamle hippier langs hele stranda.

Da vi kom tilbake til hostellet ble vi sittende å snakke med de andre som bor her. Mange hyggelige mennesker, de fleste backpackere som har reist mye rundt, både i India og andre steder. De ville ha oss med på karaoke, men vi var så slitne, at vi takka pent nei. Rart, når en har hatt så tett program såpass lenge, så går lufta liksom ut når en først får litt fri.

Natta på rommet ble varm og klam, jeg og Ingeborg deler den smale dobbeltsenga og et myggnett. Her i Goa er det nemlig malaria, i motsetning til i Vellore, og vi har begynt å bruke myggnettene og malariaprofylakse – Malarone.

I dag tidlig våkna jeg med bankende hodepine. Prøvde å ligge litt for å se om det gikk over, men det gjorde det ikke, og da jeg målte temperaturen viste det seg at jeg hadde 39 i feber. Jeg tror det er malariatablettene som har tatt meg, siden både feber og hodepine er relativt vanlige bivirkninger. Håper det går fort over, for jeg har ikke så lyst til å slutte på tablettene. Goa er det eneste stedet vi skal være der det er malaria, så jeg trenger bare å ta dem i sju dager etter at vi har dratt herfra. Nå sitter jeg altså på rommet, neddopa på paracet og ibux, og håper på det beste. Føler meg mye bedre nå enn før i dag. Ingeborg og Hanne har vært veldig snille, og kjøpt cola, toast og kjeks til meg.

Ønsk meg lykke til med de neste dagene!

K

Dag 57: Oppbrudd

I dag er det fredag, og de første har forlatt Bergen house.

Jeg, Ingeborg og Hanne begynte så klart dagen med frokost i kantina. De siste dagene har vi tatt masse bilder når vi har vært der, bare for å dokumentere. De som jobber der synes nok det er ganske morsomt, og en av dem ga meg faktisk mailadressa si for at jeg skulle sende ham bildene. Må få gjort det en dag. Vi spurte om de kunne lage løk-og-tomat-uttapam(ei slags tjukk pannekake), som vi har hørt er veldig godt, men ikke står på menyen. De har egentlig bare med løk, og dama bak kassa sa at de ikke kunne lage med tomat. Men akkurat da kom pannekakestekemannen forbi, og han ville lage med tomat til oss! Det ble kjempegodt, og han hadde til og med tatt seg på tak og lagt tomatene i mønster, og pynta med grønne blader. Super service de siste dagene her!

Da vi kom oss tilbake til Bergen house begynte folk å tyte ut fra rommene sine med store sekker og reisefeber. Ane Marte, Simon, Camilla og Lise skulle reise til Chennai for å ta fly derfra i morgen tidlig. De to første for å dra til Mumbai, og de to siste for å mellomlande i Mumbai, og reise videre til Thailand. Klemmetid før de satte seg ut i bilen. Vi som er igjen i Bergen house stod på balkongen og vinka da de dro.

En stille dag her i dag. Noen gjør ferdig oppgave, jeg og Kristin pakker og rydder. Har laget en ganske stor haug med ting som skal gis bort til ”Helping hearts”, en veldedig organisasjon vi har besøkt i forbindelse med programmet. Likevel er sekken relativt full, og jeg tror nok jeg blir nødt til å kvitte meg med noe mer av innholdet før jeg drar hjem til Norge. Foreløpig går det greit, men det er ikke alt som er like fristende å ta vare på, både av klær og andre ting.

Resten av dagen har jeg planer om å pakke ferdig, spise en siste masala-dosa-middag i kantina, og slappe av før vi drar til Chennai for å fly til Goa i morgen tidlig. Det blir nok vemodig å dra fra Vellore. Lurer på om jeg kommer tilbake noen gang.

Vi har hatt et helt fantastisk opphold her, og lært utrolig mye både om samfunnet, om helsesystemet, og om livet i India. Vi har sett masse som vi aldri hadde fått sett som turister. Absolutt en opplevelse for livet, og det er virkelig ikke sikkert vi får være med på noe lignende igjen. Sitter igjen med verdifulle inntrykk og kunnskap som vi kommer til å få god bruk for seinere, både som leger og om mennesker generelt. Global helse-programmet til UiB anbefales til alle som får muligheten!

K

Dag 56: Roselin

Torsdag var fridag, og siste oppgavedag, siden Ane Marte skulle reise fredag morgen. Vi kom i gang etter en passe sein frokost i kantina, og var i grunn ganske effektive, der vi lå alle tre på magen i dobbeltsenga her i Malibu med én data foran oss.

Utpå dagen dro vi til IDTRC for siste gang for å si takk til Dr. Dilip og de andre. Chandrasekar ble veldig letta da han hørte om telefonsamtalen jeg hadde hatt med den norske ambassaden i Dehli, og syntes nok det var litt lettere å slippe oss løs når han visste at vi ikke kom til å få problemer på flyplassen. Veldig rart at vi er helt ferdige på CMC nå! Og veldig rart å gå ned trappa fra IDTRC en siste gang. Nå er vi ute på egenhånd!

Litt mer oppgave da vi kom hjem, og så middag med Roselin. Hun kom til Bergen house i halv åttetida, og vi tok auto sammen til byen, hele gjengen. For første gang regna det da vi skulle ut og spise, og vi fikk ikke plass under tak på takterrassen. Derfor ble det middag innendørs denne kvelden. Koselig likevel. Murgh Ka Pasantha igjen, paneer butter masala, stuffed naan, brus og ”Hot fudge nut sundae”. Et siste festmåltid på Darling. Roselin ble veldig glad for albumet, og det var generelt veldig god stemning rundt bordet. Hun hadde tatt med ei lita gave til hver og en av oss, som var små bibelsitater satt i ramme, for å minne oss om CMC, der det henger sånne over alt. Koselig.

Auto hjem igjen også, og avskjed med Roselin utenfor Bergen house, da mannen hennes, Deepak, henta henne. Kjente at tårene var innenfor rekkevidde, men jeg klarte meg. Roselin har vært helt fantastisk, både som koordinator og som vår beste venn i India. Rar stemning da bilen kjørte vekk.

Så tok gruppe-Malibu fatt på powerpointpresentasjonen (Ane Marte multitasket med både powerpoint og pakking), og ble ferdige med den litt før halv ett. Herlig følelse å være ferdig, nå er det ferie resten!

Siste natt med full besetning her på rommet.

K