Fjerde helgetur – Mysore 28.-30. oktober

 Etter skolen på fredagen skulle vi egentlig reise ganske tidlig til Mysore – hadde avtalt med sjåføren at han skulle komme til Bergen house klokka to. Vi (jeg, Hanne, Lise og Camilla) satt klare med sakene våre, men ingen sjåfør kom. De andre ble hentet – de skulle til Mammalapuram denne helga – og vi satt igjen. Omsider kom han, over en halv time for seint. Hele utflukten begynte med at vi måtte innom et verksted fordi det visstnok var noe galt med bilen. Dette fikk vi greie på etter å ha spurt og gravd, sjåføren var store deler av turen nemlig stum som en østers, og fortalte oss fint lite om hva som skjedde. Bilen ble fiksa, og vi kunne dra, endelig.

Det viste seg at det skulle bli en nervepirrende tur, siden også denne sjåføren var litt for trøtt til at det var komfortabelt å være passasjer. Vi fulgte med som smeder i trafikken, og tror hvertfall selv at vi fikk avverga ei ulykke eller to. Sjåføren bare fniste da han skjønte at vi ble redde, og det var fryktelig irriterende. Heldigvis kom vi fram til Mysore like hele, og kunne sjekke inn på Maurya Hotel. Helt greie rom, og hyggelige ansatte.

Lørdagen begynte med kontinental frokost på et hustak. Vi ble anbefalt restauranten av de i resepsjonen på hotellet, og det var tydelig at de hadde en avtale om å samarbeide, siden alle de andre som satt der også var hvite turister med solbriller og Lonely Planet. God frokost var det, og en god start på dagen.

Vi tok turen til palasset som første punkt på programmet, og det var et imponerende byggverk. Store saler, med ekstremt mye, og forseggjorte detaljer i alle kriker og kroker. Glad vi gikk inn! Litt tusling rundt i byen, og så dro vi på spa for å få massasje! Det var en spesiell opplevelse. Varm olje over hele kroppen, og massasje av absolutt alle kroppsdeler (nesten). Da har man prøvd det! Litt behagelig, og litt rart.

Etter spa – shopping. Ny klokka og en ny topp! Nå har jeg fem topper, og det får holde, når man bare skal være i India i noen uker til. Men gøy med noe nytt, når man går med nesten det samme hver eneste dag.

Middagen tok vi på Tiger Trail restaurant, som vi hadde fått anbefalt av de andre som var i Mysore forrige helg. Veldig god mat! Fylte poteter, ostenaan, kylling, lam.. NAM! Og så klart – dessert, som deg hør og bør når man er på helgetur.

Siden vi hadde spist kontinental frokost på lørdag gikk vi for indisk på søndagen. Vi hadde egentlig tenkt å prøve noe de ikke har i kantina på CMC, men på grunn av en veldig pågående og uforståelig kelner, endte vi opp med masala dosa som vanlig (rispannekake med et slags løk- og potetfyll). Godt!

Denne dagen brukte vi mest på marked, og i småbutikker. Mysore er veldig kjent for markedet sitt,  som ligger innenfor en slags stor mur. Spennende å se det yrende livet, og at inderne også handler der, det er ikke bare turister med store øyne og kamera, selv om det selvfølgelig er en del av dem også (oss selv inkludert). Markedet kunne tilby alt fra grønnsaker og frukt av alle slag til parfymeoljer og fargerike pulver som de bruker blant annet til den røde flekken i panna (bindi). Vi handla litt forskjellig, både nyttig og unyttig.

Lunchen denne dagen ble inntatt på indisk vis – vegetarian meal på palmeblad. Når man bestiller meal i India får man ris, og mange forskjellige curryer. Alt skal egentlig spises med fingrene, men siden vi er hvite får vi som regel utdelt skje. Jeg synes det er gøy å spise med fingrene likevel, og begynner å få teken på det også. Gøy!  På vei hjem fra restuaranten fikk jeg og Hanne kjøpt oss noen freshe plakater til å ha i Boalths vei! Vi gikk også en liten tur innom markedet igjen for å kjøpe bananer. Bananselgeren vi gikk til syntes det var litt rart at vi ville ha bananer som vi kunne spise med en gang, tror nemlig det er vanlig å kjøpe noen som ikke er helt modne, for så å lagre dem hjemme i noen dager, og så spise dem. Han gravde dypt i haugen, og fant noen bitte små, søte bananer som var riktig så gode. Åtte bananer for ti rupees, litt over ei norsk krone, og da ble vi sikkert lurt, som vi som regel blir når vi kjøper noe som ikke har fastsatt pris.

Hjemturen ble omtrent like strabasiøs som turen til, om ikke verre. Sjåføren kunne tydeligvis ikke veien ut av Mysore, og vi kjørte rundt i ring i omtrent en time før vi i det hele tatt kom oss ut av byen. Etter at vi kom ut på noe som så ut som en hovedvei, og vi kom til et kryss, leste ikke sjåføren på skiltene, men tok en sjans, og kjørte selvfølgelig feil. Et kvarter i feil retning, for så å snu, og kjøre tilbake. Fortsatt stum, han bare mumla ”shit” for seg selv, og snakka lavt på tamil. Vi kom oss til Bangalore, og også der klarte han å forville seg inn i selve byen. To timer feilkjøring, før vi endelig fant veien til Vellore. Idiotisk kjøring, både teknisk og med tanke på sikkerhet, i tillegg til at han også denne gangen var trøtt, selv om han nekta for det da vi spurte. Høy indisk musikk på anlegget, og fire smånervøse jenter som satt på. Er glad det er siste helga vi skal på tur med sjåfør, og veldig glad for at trafikken i Norge ikke er som i India, både med tanke på regelverk og holdninger. Vi tok ei god pause på McDonalds, spanderte mat, brus og kaffe på mr. Østers, i håp om at han skulle kvikne til. Kan ikke si at det hjalp veldig, men det var hvertfall verdt forsøket.

Vi kom fram til Bergen house like hele. Ingen sa takk til sjåføren da vi gikk. Egentlig hadde jeg tenkt å fortelle han at han var en forferdelig sjåfør, men jeg beit det i meg (tror nok han skjønte at jeg ikke var helt fornøyd med turen), og har heller klagd til Roselin, som skal si fra til sjefen for sjåførene, og mr. Chandrasekar.

Kjøreturen har lagt en demper på stemningen for skryt av helgetur til Mysore, selv om vi hadde det topp mens vi var der!

K

Dag 29: Helping hearts

Fredagen hadde vi kort skoledag, og det var ganske deilig. Vi dro først til IDTRC (som jeg nå har funnet ut hva står for, nemlig Infectious Disease Training and Research Centre) for å ordne litt praktiske ting med mr. Chandrasekar. Etterpå kjørte bussen oss til sted i nærheten der organisasjonen ”Helping Hearts” holdt til. Vi ble tatt godt imot, og satt i en ring av fargerike plaststoler, i god indisk stil. Mannen som drev stedet fortalte oss om de forskjellige tingene de dreiv med, og det meste av dette uten å bruke noe særlig penger. Det virka som han kunne ordne alt fra A til Å. Han hadde brukt sitt eget bryllup til å rekruttere gjestene til blodgivning der og da. Han samla og sorterte søppel. Han redda skadede gatebarn. Han lagde bursdagsselskap for barnehjemsbarn. Hele livet hadde han brukt på å hjelpe andre, og det var veldig gøy å se hvor mye han hadde fått til med få ressurser. Vi bestemte oss for å dra dit når vi skal reise fra Vellore, og gi han tingene som vi ikke kommer til å ta med oss. Litt klær, og litt forskjellig utstyr. Heller det enn at det blir kasta!

Mens vi satt der og snakka kom det flere og flere menn som vi trodde jobba i organisasjonen, og de fleste gjorde nok det også. En av dem begynte å stille oss mange spørsmål, tok notater, og skrev med navnene våre. Det viste seg at han var journalist fra The Indian Express, og hadde tenkt å skrive en sak om at ti norske studenter er i Vellore. Problemet var bare at det virka som han hadde skrevet saken på forhånd, og egentlig ikke var interessert i å høre hva vi hadde å si. Han starta hele seansen med å si at den eneste grunnen til at noen er rike, er at noen andre er fattige – og han mente tydeligvis at alle de vestlige landene i verden bare hadde stjålet rikdommen til de fattige. Til en viss grad har han jo rett, men vi syntes ikke det var helt rettferdig å bli personlig anklaget for å være USA. Derfor, etter diskutering og om og men, fikk vi overtalt han til å ikke trykke intervjuet, siden alt vi sa ble vridd til noe negativt. Satser på at han holder det han lovte.

Helgetur neste – Mysore!

K

Dag 28: Lepra

Roselin henta oss litt tidlig i dag – 0745, og turen gikk til leprasykehus. Lepra er en smittsom sykdom som ikke finnes i Norge lenger, og vi kjenner den kanskje bedre som spedalskhet. Vi brukte hele dagen på sykehuset, og fikk se ulike avdelinger der, alt fra protese- og skoverksted til bofellesskap.
Nervecellene angripes av sykdommen, og hvis den ikke behandles tidlig nok vil de miste noe motorikk, men mest sensorikk – og dermed kjenner de ikke når de skader seg, brenner seg, eller belaster kroppen feil. Øyelokkene kan ikke lukkes ordentlig, samtidig som de ikke kjenner om de får noe i øynene. Fingre og tær ødelegges og ansiktet blir misformet. En grusom sykdom, som jeg egentlig ikke trodde det var så mye av i verden lenger. Myndighetene her i India påstår at den er utrydda i India, men legene på sykehuset sa at de bare her i området fikk inn omtrent tjue pasienter hver måned. Utrolig.

Alle pasientene var veldig imøtekommende, blide og gjestfrie. Vi fikk se de ulike deformitetene de har fått, og det er helt forferdelig å tenke på at dette er en sykdom som lett kan kureres med antibiotika.

Mye stigma er knytta til sykdommen, og tradisjonelt tror mange at de som får det er blitt straffet av gud. De blir stengt ute fra samfunnet, og får generelt vanskelige liv. Ei av damene vi møtte fortalte at hun hadde vært gift og fått barn, og kort tid etter hadde mannen og svigerfamilien sett tegn til at hun hadde sykdommen. Dermed hadde de forlatt henne på et busstopp. Hun hadde bodd på institusjonen i 34 år.  En mann hadde nylig dødd, og han hadde blitt gravlagt på jordet utenfor huset, ikke på kirkegården – det sier litt.

Dagen ga mange inntrykk. Igjen skjønner vi hvor godt vi har det hjemme i Norge.

Alle i Bergen house er sultne og slitne etter en lang dag, og nå sitter vi og venter spent på take-away fra Curry&Hurry. Det blir nok en tidlig kveld i kveld. 

K

(forresten: Hennatatoveringa er nå mørk brun, og lukter stramt og rart. Litt gøy å ha prøvd, men må si jeg ser fram til at den går vekk.)

Dag 26: Fødsler og diwali

I dag hadde vi formiddagen fri – deilig å kunne sove litt lenge. Jeg og Hanne starta dagen med skoshopping i byen, i morgen er det nemlig diwali, og dermed var det fest i kveld på CMC campus – med studenter, leger og andre som bor eller jobber på CMC. Sko fikk vi tak i, helt greie. Vi benytta anledningen til å stikke innom Harish (supermarkedet) for å fylle på frokostforsyningene. På vei hjem derfra begynte det selvfølgelig å høljregne igjen, og før vi var hjemme i Bergen house var vi selvfølgelig gjennomvåte.

Skoledag på CHAD, og regnjakkene våre fikk prøvd seg for første gang på hele turen. Tydelig at regntøy ikke er det vanligste i India, her er man heldig hvis man har en paraply. Fødeavdelig i dag igjen. Vi fikk undersøke kvinnene, kjenne hvor hodet lå og lytte på hjertet. Helt utrolig! Og det beste var at to av kvinnene faktisk fødte mens vi var der, og fikk se hele prosessen. Jeg tror det må være noe av det mest ufattelige man kan være med på, det å se at et menneske blir født. Jeg synes det beste var å se at ansiktet kom ut, og helt på slutten, da hele personen liksom sklei ut. En ubeskrivelig opplevelse som jeg er så glad for at jeg fikk være med på!

Etter skolen ble Roselin med oss tilbake til Bergen house for å ordne våre nye sarier! For noen dager siden var vi ute for å kjøpe stoff, så dro vi til en skredder som tok mål, og i dag kom det ferdige resultatet på døra. Så moro! Roselin kledde opp hele gjengen, og festa alt med sikkerhetsnåler sånn at vi kan jukse neste gang vi skal ta dem på. Regnet varte ved, og vi bestemte oss for å ikke gå med sariene på diwalifesten. Da vi kom dit var vi glade for det, da vi fikk se at de eneste med sari egentlig var de andre utvekslingsstudentene.

Festen starta med underholdning i auditoriet, med dans, sang og tenning av diwalilampe. Mange flinke! Middag til alle etterpå – ris, kjøtt, saus, brød og yoghurt – det vanlige, og veldig godt.

Når de begynte med fyrverkeri skjønte vi, og mange av de andre utenlandske, hvorfor vi har regler for sånt hjemme i Norge. Raketter fòr i alle retninger, stjerneskudd,  smågreier på bakken, og det ene med det andre. Det smalt om ørene på oss, og vi fant ut at vi skulle gå litt unna. Lyst ble det, selv om det kanskje var litt utrygt.

Dansefoten fikk prøvd seg, og det var moro! Har også fått meg hennatatovering, som jeg er veldig spent på hvordan ser ut i morra!

FOR EN DAG!

Diwali i morgen, og da er det fest igjen! Hipp hurra!

K

Tredje helgetur – Mahabalipuram 21.-23. oktober

Nå ligger jeg i Malibu og koser meg med å ha tremannsrommet for meg selv, de andre kommer hjem med tog i morgen tidlig. Vi har nettopp kommet hjem fra ei begivenhetsrik helg i Mahabalipuram!

Turen gikk med buss. Vi var nok litt spente på hvordan det skulle bli – ut på tur, uten billetter og uten rutetabell (særlig når resepsjonisten i Bergen house sin reaksjon på dette var: ”MY GOD!”).  Heldigvis var skoledagen på fredag litt kort, så vi rakk fint å ta en auto til busstasjonen før bussen skulle gå. Autosjåføren viste oss hvilken buss vi skulle ta, og vi satte oss inn. Spennende å skulle ut på egenhånd, for denne gangen var det bare jeg, Hanne og Ingeborg som reiste. Greit å ikke være så mange alltid. På busstasjonen var det fullt av selgere som solgte alt fra plastbangles til stekte bønner. God stemning. Bussene her i India er ikke slik vi er vant til hjemme. Dører og vinduer er mangelvare, og man kjenner stort sett hver stein som ligger på veien. En utrolig opplevelse, og ekstra moro når man skal litt langt, og sitte litt lenge. Bussen kjørte gjennom mange landsbyer og småbyer, og det er helt utrolig spennende å se hvordan folk lever. Fredag var det ”telledag” etter valget som nettopp har vært, så derfor var det massevis av folk ute i gatene, og bussen måtte manøvrere seg mellom folk, biler, kuer og diverse. Tok nok litt lengre tid enn det ville gjort en vanlig dag, men absolutt verdt noen ekstra minutter. Bussbytte i Chengalpattu gikk knirkefritt, vi fant oss en hjelpsom inder som viste oss hvilke busser vi kunne ta. Endelig – Mahabalipuram!

Vel framme, vi fant gjestehuset vi skulle bo på, og det var helt greit, og hyggelig. Middag på en restaurant i nærheten, og god (?) natts søvn, med diverse strømbrudd, og ergo ingen aircondition.

Lørdagen gikk vi mye rundt i byen og så oss omkring. Mahabalipuram er kjent for sine mange steinskulpturer som er hugget ut i fjell. Massevis av små og store templer – imponerende.

Fint vær, som gikk over i øs pøs høljregn, og så tilbake til sol. Regntid.

Byen ligger ut mot Bengalbukta, og det er lange flotte sandstrender, med fiskebåter, og små strandrestauranter. Vi gikk oss noen turer langs stranda, og det var deilig med litt vind i håret (og de vide buksene) til forveksling fra den intense varmen. Kan tenke meg at vi har ca 35 grader celsius jevnt over. Cafelivet er heller ikke å forakte.

Om kvelden satt vi litt på stranda, og vi kom i snakk med en australier som viste seg å være filmanimatør, og reiste rundt i India for å holde foredrag. Gøy å møte nye mennesker.

Søndag (i dag) så vi flere templer, og satt lenge på cafe igjen. Mye god sjømat ved kysten!

Bussturen hjem gikk (med litt flaks) like knirkefritt som turen til. Inderne har et noen mangelfullt rutesystem, så det går stort sett bare an å finne ut når bussen går fra den byen du er i, og ikke når det går noen buss videre fra der du må bytte. Vi tok en sjans, og endte opp med å bare måtte vente en halvtime. Også denne gangen hengte vi oss på en inder, og kom like hele fram til Vellore! Vi rakk til og med lokalbussen hjem. Hele ferden Mahabalipuram – Bergen house til den nette sum av 5 norske kroner. Fornøyd!

Nå er det seint, og vi blir henta 8 i morra. Sovetid. God natt!

K

Dag 22: Curry&Hurry goes ABBA

Dette har vært en lang dag! Vi ble henta av Road Runneren (vår kjære buss) klokka 0745, og ble kjørt til RUHSA. Der hadde vi forelesning med en noe uforståelig inder på morgenkvisten, og mange av oss sleit nok litt med konsentrasjonen. Tror det ble mange fine tegninger i bøkene, og kanskje ikke så altfor mange gode notater. Likevel et spennende tema, selvhjelpsgrupper for kvinner, som vi fikk se litt mer i praksis seinere på dagen. Bussen kjørte oss ut til forskjellige landsbyer, og vi fikk møte folk som drev sine egne bedrifter. Kvinnene i den ene landsbyen hadde spesialisert seg på tørka fisk, og sjefen sjøl fortalte oss om hvor mye selvhjelpsgruppene hadde betydd for landsbyen. I en annen landsby fikk vi se hvordan de koker inn melk til en slags søt masse, både på gamlemåten med flisovner, og med mer moderne damputstyr.

Ettermiddagsforeleseren var enda mer uforståelig. Utflukten denne gangen gikk til en landsby der de drev med veving. Utrolig å se hvor godt det enkle utstyret de har fungerer, og hvor fine produkter det blir.

Da vi kom hjem til Bergen house i femtida skulle jeg, Ingeborg og Hanne dra til byen for å møte mr. Chandrasekar og ordne med buss til ukas helgetur. Da vi endelig kom fram etter å ha venta på buss ganske lenge, var IDTRC selvfølgelig stengt. Men vi fikk oss da en bytur, og vi fant ut at vi skulle prøve ut en av restautantene vi har blitt anbefalt her i Vellore, nemlig Curry&Hurry. Maten der var kjempegod, og vi ble relativt begeistra da vi fant ut at de har gratis hjemlevering. Det lover godt! Mens vi satt og spiste hørte vi plutselig at musikken hadde skifta fra den vanlige indiske til ABBA! Mennene bak disken virka veldig fornøyde med seg selv, og stod omtrent i kø for å hjelpe oss da vi ville spørre om take-away-menyen før vi gikk. Hurra for Curry&Hurry!

De siste kveldene har jeg, Hanne og Ingeborg ordna mye med helgeturene vi skal på, og hosteller og billetter til de siste to ukene i India, når vi skal reise nordover i landet. Nå begynner det meste å ordne seg – deilig å snart ha det i boks. Billettene brukte vi en del tid på å få tak i på egen hånd, helt til vi ga opp og tok kontakt med en travel agent (Speed birds aka speedy Gonzales). Han får tak i togbilletter som bare det, på mystisk vis. Veldig praktisk!

Nå har jeg pakka sekken til helgetur, skal prøve å rekke en buss som går 1650 i morgen. Turen går til Mahabalipuram, som vi har hørt mye fint om! Gleder meg!

God natt!

K

Dag 20: MARYAM

Når du tror du har opplevd mye en dag, så skal du ikke være for sikker på at det ikke kommer mer.

Første del av dagen i dag tilbrakte vi på CHAD. Vi fikk gå denne gangen, utrolig nok, inderne kan ikke forstå hvorfor vi ikke vil ta bussen når vi skal så langt som 300 meter. Vi møtte flere pasienter, og fikk en liten innføring i forskjellige bilyder man kan høre på hjertet. Kjempespennende å faktisk så høre, særlig når det er mange av tilstandene som vi nesten ikke ser noe av hjemme i Norge! I stedet for lub-dub, var dagens lyd LUB-k-rrRRRrrr!

Lunch med Roselin i campuskantina er alltid lurt, for hun veit hve de ulike tingene på menyen er, slik at når vi ser noen som spiser noe som ser godt ut, kan vi faktisk kjøpe det! Ris med mange forskjellige chutneyer var veldig godt!

Fødestuene er nok det vi har gledet oss mest til å se her i India, og det var der vi var i dag fra halv to til fem. Vi ble delt inn i grupper to og to, og ble plassert hos hver vår fødende. Skrik og jammer var vondt å se, men også spennende. ”Vår” kvinne var førstegangsfødende, og var nok litt redd i tillegg til smertene. Vi var hos henne i nesten tre timer, og da legen undersøkte henne fant hun ut at det nesten ikke hadde vært noen framgang på sju timer. Hun ble sendt til keisersnitt. Ane Marte og Marte fikk faktisk være med på en fødsel, og det var nok en opplevelse for livet. Legen der skulle prøve å få til sånn at vi får komme en annen dag, i litt mindre grupper, slik at det er større sjanse for å få sett en fødsel. I tillegg skulle hun prøve å ordne så vi får sett et keisersnitt! Utrolig, og håper vi får det til!

Når vi kom tilbake til Bergen house fikk jeg den beste telefonen jeg har fått på veldig, veldig lenge. Min kjære, gode venninne Maryam ringte for å gi meg en god nyhet, og jeg skjønte egentlig hva det var med en gang, selv om jeg ikke helt turte å håpe! Hun har endelig, etter mange års slit, fått oppholdstillatelse i Norge! NÅ SKAL VI SPRETTE CHAMPAGNEN, MARYAM!! Det føltes som jeg mista ti kilo på stedet der jeg stod i gangen på Bergen house, og jeg tror de fleste i huset fikk med seg nyheten ganske kjapt etter at jeg begynte å skrike og gråte og hoppe rundt i pur glede!  Endelig! Dette har vi venta på så lenge at jeg snart ikke har telling på årene lenger!

Alt i alt en opplevelsesrik dag, som jeg ikke kommer til å glemme på veldig, veldig lenge!

I kveld er vi invitert på middag, sammen med leger både fra India og Norge! Tror det blir veldig hyggelig, særlig siden jeg skal bade meg selv i myggspray først!

K

Andre helgetur – Pondicherry 14-15. oktober

Pondicherry er en herlig by! Veldig vestlig stemning i store deler av byen, selv om det er India.

Lørdagen gikk vi mye rundt i byen for å se og oppleve. Strandpromenaden mot Bengalbukta var utrolig å se, og det virka som det var et populært sted å være – også for indere. Flotte parker, fine butikker og fransk bakeri stod i sterk kontrast til trange markedsgater og trafikkaos – spennende. På markedet kjøpte jeg og Hanne oss indiske te-/kaffekopper i metall, med stor underskål. Planen er å drikke te på indisk vis når vi kommer tilbake til Boalths vei, og kanskje til og med invitere til teselskap! Blomster i håret ble det også – indiske damer har ofte lange blomsterlenker i håret! Fint, og så lukter veldig godt!
I løpet av dagen møtte vi mange norske utvekslingsstudenter! Veldig hyggelige, og de ga oss mange tips til hva vi burde se og gjøre i byen.

Lørdagskvelden slo vi på stortromma og spiste middag på takrestaurant med utsikt rett til havs. Hummer, vin og deilig dessert! Slik mat man aldri kunne tenke seg å bestille på restaurant i Norge – i alle fall ikke på mitt trange studentbudsjett.

Autosjåførene begynner vi å skjønne oss på, og nå pruter vi som bare det, og det funker! Vi blir like stolte hver gang, selv om det mest sannsynlig er overpriset likevel.

Søndag fant jeg, Hanne, Kristin og Ingeborg ut at vi skulle reise litt ut av byen til en plass som heter Auroville. Det er et samfunn som ble stifta på 60-tallet av en del utlendinger som blant annet ville plante skog, og som på mange måter starta sin egen sekt, ute i skogen. Da vi kom dit, etter en tur på motorvei i autorickshaw (da føler man seg litt underlegen i trafikken), gikk vi omtrent en kilometer fra parkeringsplassen til et utsiktspunkt der man kunne se midtpunktet i Auroville – en gigantisk gullglobe som i følge beskrivelsen i Lonely Planet ser ut som noe midt i mellom en gigantisk gullgolfball og et NASA-prosjekt, noe som stemmer! Hele plassen var kjemperar. Munker med to meter langt hår, rare trær, hvite hippier på motorsykler og i det hele tatt. Likevel var det mange av inderne som syntes fire hvite jenter var den største attraksjonen, og vi ble flittig fotografert. Ingeborg måtte til og med skrive autograf! Litt gøy, og til slutt litt irriterende.

”Fransk” cafe igjen til lunch, litt tusling i byen (jeg fikk meg en liten time på egenhånd, noe som var utrolig deilig etter å ha vært sosial 24/7 i to uker – OG jeg så en elefant!) og på strandpromenaden, enda en liten fransk cafe, og buss hjem! Turen starta med at sjåføren vår rygga/kjørte inn i et skilt på en vegg. Huseieren ble sint, og vi måtte punge ut. Ut på tur, aldri sur!

Alt i alt ei strålende helg i Pondi, en by som anbefales på det sterkeste hvis noen skal til Sør-India!

K

Dag 16: Village

Fredagen tilbrakte vi på RUHSA, et av sykehusene som ligger under CMC. Derfra reiste vi ut til flere små landsbyer. Blant annet så vi dagsenter for eldre, og et kombinert dagsenter for eldre og småbarn. Veldig spennende, og gøy å få møte de gamle – barna sov!

På vei tilbake til RUHSA kjørte vi forbi et lite jaggery-verk! Jaggery er et slags sukker som er mye billigere enn vanlig sukker, og ikke riktig så søtt. Saft fra et spesielt ”tre” kokes inn til en masse som ser ut som brunost. Rart å se at å brenne gamle bildekk er helt akseptabelt!

På kvelden satte vi oss i bussen og satte kursen mot Pondicherry og helgetur! Bussturen var lang, på dårlige veier. Da vi endelig kom fram til byen og fant hostellet, viste det seg at de bare hadde reservert til fem personer i stedet for 10. Etter mye om og men, og heftig argumentering, særlig fra Ingeborgs side, fikk vi to leiligheter. Fornøyde, selv om det var ganske langt fra hverandre.

Klare for helg i Pondi – en gammel fransk koloni, som bærer veldig preg av sin historie!

K

Dag 15: Pasta Bolognese

Rolig torsdag! Herlig med en dag som ikke var så veldig stressende, særlig når man akkurat holder på å bli frisk. Når den korte dagen til og med innebærer lytting på aortastenose er legestudentene er det ikke stort mer til for at dagen skal være komplett.

Lub-SH-dub!

Middag på Darling med Camilla, Lise og Kristin – pasta bolognese uten en sentral ingrediens, nemlig tomat. Typisk India! Litt nedtur, men da har man prøvd det også!

K

Dag 13 og 14: Det måtte komme

Ligger på rommet vårt (Malibu) i Bergen house med reisemage, feber og hodepine. Dietten er skifta om til pepsi, ritz, loff og paracet, og lengste utflukt i dag har vært til butikken, to minutter unna. ”Heldigvis” er Kristin også syk, så jeg er ikke helt aleine her. Dessuten har vi vår gode romkamerat Ane Marte som tar godt vare på oss! Satser på å være på bedringens vei, og klar til dyst igjen i morgen! Kjedelig å gå glipp av skolen når vi er her nede, mye vi ikke kommer til å få igjen seinere!

K

Dag 12: Yoga

Havregraut til frokost kommer til å bli en vinner i Bergen house de neste to månedene. Magen roper hurra for litt fiber å tygge på, og man holder seg mett til lunch klokka ett eller seinere. Karen disker opp – er ikke født kjerringemne for ingenting!

Første del av dagen i dag var vi med på et workshop med forskere fra India og Australia. Spennende, selv om vi følte oss litt malplassert. Ble til og med dyttet inn da de skulle ta gruppebilde, selv om vi bare skulle være med dem en enkelt formiddag. Gratis lunch på IDTRC takket vi ikke nei til, og jeg fikk til og med en liten innføring i indisk mat av vår nye indisk-amerikanske venn. Hun forklarte blant annet hva man skulle spise først og sist, noe som kan være nyttig for en grønn nordmann.

Ettermiddagen tilbrakte vi på CHAD, et sykehus som ligger inne på CMC Campus. De har et enkelt, bra og billig helsetilbud for folk som ikke er så syke at de må inn på selve CMC, eller som ikke har råd til det. I tillegg driver de mobilklinikker som reiser rundt til landsbyer og gir helsehjelp. Vi fikk lytte på en pasient med lungesykdom, og se en HIV-positiv mann med tuberkulose. Spennende og forferdelig på en gang. Sånn er det å være legestudent.

Så kommer jeg til hovedsaken – vi har begynt på yogakurs! Roselin, den ene legen som ”passer oss” her i Vellore har ordna sånn at vi skal ha fire timer, fordelt på to uker, kan vi eventuelt utvide hvis det gir mersmak. Vi tok en auto til byen, og ble vist inn i et stort fint hus, midt i sentrum. Innenfor møtte vi damene som hadde hatt time før oss, og vi skjønte nok at vi ikke kommer til å bli utlært i yoga på fire timer etter at noen av de små jentene viste seg noen kunster. Instruktøren var en myndig mann, som både var en reser i yoga, og hadde minst svart belte i karate. Gøy å få prøve, ble ganske svett, og regner med å bli litt støl i morgen. Neste time er på onsdag, og jeg gleder meg allerede. Håper å lære noen triks som vi kan bruke seinere. Fyren påstod til og med at han kunne kurere kreft, så dette er det bare å følge spent med på!

Middag på Surabi med Ane Marte, Hanne, Lise og Ingeborg. Koselig, og god mat. Bussturen hjem gikk som smurt, vi begynner å bli drevne indere! Liker å tro at brunfargen som sniker seg på i ansiktet gjør at jeg glir litt mer inn i mengden, men har kanskje mine tvil om den saken likevel.

En god natts søvn står for tur, CHAD igjen i morgen, og da skal vi få høre på pasienter med hjertesykdom! Stetoskopet skal forhåpentligvis få prøvd seg ordentlig!

K

Første helgetur – Bengaluru, dag 10-11

Denne helga har vi vært i Bengaluru(/Bangalore) på ti-mannstur! Med to biler med sjåfører satte vi kursen nordover etter skolen på fredag. Turen gikk greit, selv om sjåføren vår var litt trøtt. Heldigvis er vi gode på nittitallsmusikk, og sang for full hals i omtrent en time. Sjøføren prøvde lenge å holde seg alvorlig, men da undertegnede viste sine gode 2. alt/1. tenor-kunster som Nick Carter, fikk vi han til og med til å le! Riktig så god stemning og våken sjåfør resten av turen!

Hostellet vårt var helt fantastisk! To utrolig søte husverter møtte oss, og gjorde alt for at vi skulle ha det bra. Guiding i byen, Bollywood-TV, super frokost, fine rom, avskjedsgaver. Mass Recidency i Bengaluru anbefales på det varmeste, hvis noen trenger hostell der!

Lørdag morgen dro vi på safari litt utenfor byen. Det var gøy å se de forskjellige dyrene, men jeg må si det ikke gav helt villmarksfølelse når de ikke engang ensa at det kom en stor buss med turister forbi. Men fikk mange fine bilder, og ble en opplevelse rikere.

Etter safari var det dyrehage. Jeg tror vi begynner å skjønne hvor stor forskjell det egentlig er på India og Norge. Selv om dette var en fin dyrehage til India å være, var det likevel ganske enkle fasiliteter, og kan ikke sammenlignes med noe av det vi ser hjemme.

På vei hjem fra dyrehagen kom det ei fryktelig regnskur, og på få minutter så veien vi kjørte på ut som ei elv! Regnet her i India er ofte kortvarig, men veldig intenst, og ofte med torden!

Lunch med Syed Shuaib, vår nye venn, hostelleieren, og så ut på shopping. Mye mer vestlig i Bengaluru enn i Vellore. Vi kjøpte en del indiske ting, men også litt forskjellig treningstøy og bukser som er billigere her enn hjemme. Det var nok betjeningen i butikkene veldig klar over, og prøvde å prakke på oss mye mer enn det vi sa vi ville kjøpe. Synes vi var ganske flinke til å si pent nei takk.

Middagen på lørdag ble inntatt på Bengalurus tak(13. etg), på en restaurant i Mahatma Gandhi-street. Det virka veldig fancy, men likevel var det litt så som så da vi fikk maten. Jeg tror vi har lært at det er lurt å være forsiktig med hva man spiser i India, uansett hvor fin restauranten virker.

I dag, søndag, dro vi til en botanisk hage etter frokost. Mye fint å se, men også her merka vi at standarden er en helt annen i India enn hjemme i Europa. Ikke vann i fontenene, visne blomster og mye søppel. Men spennende å se de store forskjellene også. Tilfeldigvis møtte vi en helg gjeng med norske journaliststudenter fra Volda, som skulle være i India fram til jul. Hyggelig å treffe nordmenn! Vi føler oss veldig annerledes her, og blir nok sett på som veldig eksotiske. Det er ikke uvanlig at vi blir stoppa på gata for å bli tatt bilde av, gjerne sammen med hele familier! Uvant!

Kjøpesentertur etterpå, og endelig fant jeg meg ei fin indisk skrivebok, som etter hvert skal bli dagbok. Krysser av på lista.

Noe vi også har begynt å legge merke til i India er at de er veldig flinke til å skape arbeidsplasser. Det er ikke snakk om automatiske porter, billettautomater eller trafikklys, her er det en mann til hver oppgave. Selv om det virker veldig ensformig, så må det likevel være mye bedre enn å ikke ha en jobb.

Turen hjem gikk fint, og vi begynner endelig å skjønne litt av systemet i all tutinga i trafikken. Den fungerer mer som et tegn til de andre om at ”her er jeg!”, heller enn at det skal virke negativt. Vi er nok glade for at trafikkreglene i Norge fungerer bedre enn i India.

Hjemme igjen nå, etter ei fin helg. Tenkte jeg skulle avslutte med noen gode sitater fra indiske vegskilt, som vi har hatt mye glede av på veien:

”Speed thrills, but killls”

”Life is short, don´t make it shorter”

”Be alert, accidents hurt!”

”Lane dicipline gives you long life”

- og til slutt, prikken over i-en:

”Drive like hell, and end up there”

God natt 

K

Dag 7-8-9

Jeg er veldig dårlig til å skrive blogg om dagen. Mye som skjer, og tett program. Har det kjempebra, og opplever masse spennende! I dag reiser vi til Bengaluru på helgetur! Gleder meg!

K

Dag 6: Mr. Chandrasekar

I dag har vi hatt vår første ”vanlige” skoledag – mobilklinikken ble ikke noe av. Diskusjon med dr. John om gårsdagens opplevelser, og forelesning med pasientbesøk på CMC! Nå er vi i gang!

Etter skolen ble vi hentet av bussen, og kjørt til Bergen house. Masse frukt og nøtter ble kjøpt inn i College Store – kjenner at det er godt med noe annet enn kyllingsaus, ris og fint brød.

Sjåføren som kjører oss er en tålmodig sjel. Han venter gjerne på oss, samme hva vi skal, og hvor lenge vi skal være der. I går venta han utenfor restauranten når vi spiste middag. I dag satt han under et tre og venta på oss utenfor Bergen house i to timer før vi skulle videre på ettermiddagen. Og til helga skal han vente kjøre oss til Bangalore, kjøre oss rundt, og hvor vi vil der, og så hjem igjen, for den nette sum av 200 kroner per hode. Han har nok en enorm yrkesstolthet, og blir nesten fornærma hvis vi foreslår at vi vil prøve å komme oss litt rundt på egenhånd. Toget til helgen er det uansett venteliste på, så det passer fint med buss. Gleder meg!

På ettermiddag kom mr. Chandrasekar for å følge oss til politistasjonen, der vi skulle registrere passene. Vi kjørte med bussen, og vi trodde vi skulle et stykke, men egentlig var det bare rett rundt hjørnet. Jammen bra at sjåføren hadde sittet under et tre i to timer. Først skjønte vi ikke helt hvorfor vi måtte følges for å ordne med passene, men da vi kom inn døra på politistasjonen, gikk det ikke mange sekundene før vi var veldig glad vi ikke var det på egenhånd. Betjentene begynte å rope til oss, og vi gikk forsiktig ut igjen, mens mr. Chandrasekar ordna opp! Passene ordnes i morgen, og vi trengte ikke å komme tilbake alle sammen – nå har han jo ”sett oss”, selv om vi bare var en gjeng med  hvite mennesker.  

Etter denne hyggelige seansen kjørte bussen hjem til mr. Chandrasekar, der vi ble invitert inn på brus, kjeks og bananer, og han ville ha invitert oss på middag, hvis han hadde fått gitt beskjed til kona litt før. De var veldig gjestfrie, og vi skulle visst bli bedt en annen dag. Vi ble vist rundt i huset, og lærte litt forskjellig både om India, og om hinduismen. Mr. Chandrasekar skal visst ta oss med på Diwali-feiring i slutten av måneden, og på et bryllup! Helt utrolig!

Middag i kantina i dag, deilig å slippe å reise ut igjen etter en lang dag.

Dag 5: BURSDAG!

Dette har vært den mest spennende bursdagen jeg har hatt, det er helt sikkert.

Den starta med at Ane Marte og Kristin sang bursdagssangen for meg på senga, noe som også ble gjentatt av hele gjengen i bussen til skolen – første skoledag! Det virka som vi egentlig bare stoppa bussen midt i byen ved en liten mobilkiosk, så gikk vi opp fire etasjer, og der var kontoret til dr. Dilip Mathai, og et klasserom. Da timen begynte kom det først to damer etter tur for å sjekke at alt stemte med dataen, før forelesningen skulle begynne, det skulle nok ikke han måtte ordne med selv! Og da han først dukka opp fant vi ut at den vi trodde var dr. Mathai, ikke var det, men kanskje en slags assistent. Selveste Mathai var en del mer autoritær, og ”next to God” (som vi hadde fått høre fra hjemme at han var) enn denne andre, så det hele gav egentlig mye mer mening plutselig! Vi lo godt av oss selv, i alle fall!

Omvisning på CMC var neste punkt på programmet, vi fikk se de fleste avdelingene, verkstedet der de lager proteser, vaskeriet og kantina. Helt utrolig å se alle de syke menneskene som sitter på venterommene, og kjøres rundt på senger i gangene. På A-ward ligger alle pasientene som kan betale for seg. De har aircondition, og generelt MYE bedre forhold enn de andre. Uansett – selv om dette er av de absolutt bedre sykehusene i India, og privatblokka er tipp topp – jeg begynner å skjønne hvor heldig jeg er som er norsk.

Da vi var ferdig med omvisning og lunch, skulle vi plutselig ut på en utflukt med bussen. Ingen visste helt hvor vi skulle, men vi hang på. Det viste seg etter hvert at i skulle til et sykehus som lå ute på langsbygda. Vi ble veldig godt tatt imot, og fikk etter hvert møte vår første pasient, med tuberkulose. Dr. Steve (som har jobbet for Telenor, og er veldig stolt av det) var flink underviser.

Inn i bussen igjen, og igjen visste vi ikke hvor vi skulle. Humpete vei og høy fart ut mot tilsynelatende ingenmannsland. Vi kjørte langt oppover i fjellet, og plutselig kom vi til en liten landsby, det vi skulle se oss rundt, og møte lokalbefolkningen. Alle der var veldig gjestfrie, og interesserte i oss, og fortalte velvillig om seg selv og familiene sine (på tamil, selvfølgelig). Det var som å være med i noe som kunne vært en TV-dokumentar, barn med hjul og pinne, og noen som hadde fanget en fisk i en liten plastpose. Helt utrolig, og veldig spennende! Håper vi skal tilbake dit, eller til en lignende landsby seinere.

Vi ble i landsbyen ganske lenge, og lekte med barna, som spesielt syntes det var veldig gøy å bli tatt bilde av, og så få se bildet etterpå! Stas med besøk tror jeg, kanskje spesielt av høye, rare mennesker.

Tamil-tolken ville gjerne invitere hele gjengen hjem på middag, men vi takket nei, og sa det fikk bli en annen dag. Hun var veldig høflig, og jeg tror kanskje det er ”det man skal gjøre” når man møter nye mennesker. En annen dag har hun hvertfall fått litt bedre tid til å forberede seg.

Bursdagsmiddag på restaurant! Vi begynner å skjønne at middagsbestilling i India ikke er det samme som hjemme. Her virker det som det er vanlig at alle spiser det samme, og at far i huset (Simon) burde bestille noe til alle sammen. Vi gjorde det på vår måte denne dagen, og det ble lett forvirring blant staben, men de fikk det til til slutt. God mat, og hyggelig selskap.

På College store fikk jeg seinere på kvelden kjøpt meg en liten Samsung Guru-telefon, som forhåpentligvis virker med det indiske simkortet, og som er ganske billig å ringe hjem med!

Nå er klokka 7 om morgenen 4. oktober, og vi skal ut på mobilklinikk! Spennende!

Dag 4: Tempel og buss

Dette har vært en begivenhetsrik dag, selv om en kanskje skulle tro det motsatte da den startet. Vi begynte ved svømmebassenget. Det var deilig å få kjølt seg litt, selv om det egentlig var vel så varmt i vannet som i lufta.

Etter noen timer i syden gikk vi tilbake til Bergen house for å slappe av i noen timer, og seinere gikk vi sammen med vår nye tanzanianske venn for å spise middag i byen. For første gang skulle vi ta buss! Det var veldig betryggende å ha med seg en lokalkjent. Først virket det hele veldig greit, selv om bussen selvfølgelig ikke hadde dører, og tuta gikk varm. Etter hvert kom det veldig mange mennesker på, deriblant en del små jenter som ble veldig fasinert av meg og Lise. ”What is your name?” ”You know Jesus?” Det kunne virke som de ikke hadde hilst på så mange hvite krølltopper før. Veldig gøy!

Siden Mahatma Gandhi har bursdag i dag, var det en markering på fortet i byen her, som vi gikk for å se. Av med skoene i ei lita sjappe utenfor, og inn i et fantastisk tempel, med dansene jenter, blomsterdekorerte figurer, oljelamper og velfødde munker. Spennende å oppleve!

Middagen ble fortært på fin restaurant i dag også. Prøvde først å bestille en rett, men kelneren mente at den var alt for sterk for meg, så det ble en annen. Veldig godt!

Da vi skulle hjem måtte vi gå et lite stykke til bussen, og i den forbindelse – hold dere fast – krysse en vei! Det gikk bra, så det er bare å puste, og vi kan krysse det av på lista over ting man må prøve når man er i India. Litt skummelt, veit ikke om det anbefales. Etter hvert kom bussen, og det tok ei stund før jeg skjønte prinsippet med å si fra til konduktøren at du skal av, han blåser i fløyta, og sjåføren stopper. Det positive med bussen er i alle fall at man er blant de største i trafikken, noe jeg tror kan være en fordel.

Veldig spent på morgendagen, vår første dag på sykehuset! Vi blir henta her med buss, og kjørt helt fram – luksus.

Dag 3: Autorickshaw

I dag fikk vi endelig sovet ut, etter lange reisedøgn. Halv 9 ble vi henta av Roselin, en lege som skulle vise oss rundt. Vi gikk rundt på campus, og så de forskjellige avdelingene, ordna ID-kort og indisk simkort til mobilen (som i mitt tilfelle ikke virka), og spiste frokost sammen i campuskantina. Rispannekake med potet-og-løk-greier var veldig godt!

Etter rundturen på campus skulle den glade gjengen ut på tur til byen for å handle klær – og ferden gikk i autorickshaw! En utrolig opplevelse. Sikkerhetsbelter og dører er fremmedord i autorickshawverden, kyr i gatene, busser, biler, hunder, syklister og mennesker i en salig blanding, uten regler. Det hele gikk overraskende bra, og jeg var overraskende rolig under hele turen. Vi handla masse flotte indiske klær, og nå ser vi ut som ordentlige indere, bare litt for høye, og litt for lyse.  Turen hjem gikk også fint, og lunch i campuskantina var etterlengtet og deilig.  

Etter ei stund fant vi ut at vi skulle dra til byen igjen for å spise middag, og vi dro til Darling (i auto denne gangen også), en restaurant jeg tror vi kommer til å se mer av i løpet av oppholdet. God mat, forvirrende og hjelpsomme kelnere og litt språkproblemer. Jeg og Lise tenkte vi skulle være smarte og bestille noe annet enn is til dessert, siden vi har blitt frarådet å spise det, hvertfall de første ukene. Men det vi bestilte viste seg å være søte, melkeaktige supper, og vi fant vel ut at det ikke var så mye bedre enn is, bakteriemessig. Uansett, deilig mat og hyggelig selskap, blant annet av vår nye venn fra Tanzania, som Simon deler rom med. Nå er vi tilbake på hotellet, slitne og fornøyde. Gleder meg til å kunne sove til jeg våkner i morgen.

 

Dag 1 (og 2): Tusen inntrykk

Denne dagen har vært så lang at det kjennes ut som det er flere uker siden den startet. Jeg skal ta det fra begynnelsen.

Vekkerklokka ringte 0330 i går, torsdag den 29. september. Etter et hyggelig kveldsbesøk av Jens Petter, nattedusj og sommerfugler hadde jeg ikke sovet fått sovet mer enn et par timer. Etter en svært enkel frokost (les: spist seg ut av huset i to uker, og har bare igjen to osteskiver og en brødskalk), forlot jeg og Hanne Boalths vei 10 – med sekk på magen og sekk på ryggen. På bussen møtte vi Ingeborg og Finn Magnus. Sistnevnte var nok et par hakk mer spent enn oss andre, siden han reiser til Tanzania helt aleine. Han er jammen tøff! Morgenbildene fra Flesland viser en spent og ikke helt uthvilt gjeng, som nok hadde hatt en nokså lik morgen og natt som meg selv.  En liten forsinkelse fra Flesland satte ingen stopper på stemningen, siden vi uansett hadde fire timer å gå på i København.

Fra København gikk ferden med Qatar Airways til Doha. Stilige flyvertinner med stramt hår og små røde hatter gjorde turen veldig behagelig, og da vi endelig landa i Doha skjønte vi nok at vi var på vei til en helt annen verdensdel. En (etter min målestokk) ekstrem luftfuktighet og varme, oljesjeiker, damer i nikab, og unger som ikke var særlig vant til  rare lyse nordmenn – uvant, men spennende.

Videre fra Doha til Chennai. Det tynnes ut i rekkene med nordmenn og andre vestlige på flyet. Curry-flymat, kastemerker, sarier – målet nærma seg.

Passkontrollen i Chennai gikk knirkefritt, selv om jeg ikke hadde med bevis på hvor vi skulle bo i Vellore. Til vår store glede stod Dr. Dilip Matai i egen høye person og ventet på oss utenfor, sammen med en sjåfør. De skulle kjøre oss til CMC, en tur på omtrent tre timer. Bussen var varm, beina klamme og hovne, og hodet slitent etter en lang tur. Det var helt utrolig å se ut av vinduet. Selv om klokka var fire om morgenen var det et yrende folkeliv ute i gatene. Vi kjørte gjennom både fattige og rike områder, og så noen av de store forskjellene som finnes i India.

Vi skjønte etter hvert at vi nærma oss CMC, da sjåføren begynte å tute enda mer ivrig enn før, og til nesten alle vi kjørte forbi.  Vellore er en relativt liten by i India, med omtrent fem hundre tusen innbyggere. Gleder meg til vi får sett oss litt mer om i byen. Bergen house på CMC-området er fantastisk. Tror det er det må være et av de fineste husene i hele byen. Fine rom, bad med dusj og do, TV, aircondition – alt vi trenger, og litt til. Føler meg nesten litt bortskjemt, samtidig som det er deilig å ha en plass å være der det er litt pause fra inntrykkene. Kan tenke meg at det blir enda viktigere når vi begynner å være med på sykehuset, og får mange ekstreme inntrykk hver dag.

Resten av dagen i dag har vi sovet, spist deilig indisk mat, handla i College shop, en bitteliten matbutikk på campus og vært på konsert med K. Benny Prasad, verdens mest bereiste artist, med verdensrekord i reising – 250 land på 6 år! Dr. Dilip, ”assistentene hans” og de ansatte på Bergen house tar godt vare på oss.

Dette er det en må kalle to begivenhetsrike døgn, som jeg mest sannsynlig aldri kommer til å glemme. India er et utrolig spennende land, som jeg gleder meg stort til å bli bedre kjent med.

Nå er klokka halv ti om kvelden, og jeg gleder meg til å få meg en god natts søvn, før Dr. Dilip henter oss halv 9 i morgen tidlig.

God natt.