Hjemreise 12. desember

Nå er jeg klar over at det er lenge siden vi kom hjem fra India. I skrivende stund sitter jeg hjemme på Toten ved langbordet, omringet av julestjerner, julenisser, julemat og familie. Kjempedeilig å være hjemme til jul, og egentlig spesielt i år.

Bloggen går mot slutten, men jeg har igjen en dag å fortelle om, nemlig 12. desember, den dagen vi reiste fra India og hjem til Bergen.

Vi satt i taxien mot flyplassen da Roselin ringte for å ønske oss god tur hjem, og høre om alt var i orden. Vi fortalte henne om det manglende visumet, og hun var enig med oss i  at det var verdt et forsøk å bare dra til flyplassen og prøve seg. Dermed ble vi litt mer optimistiske på at det skulle ordne seg. Det var veldig koselig å snakke med Roselin igjen, men hun hørtes sliten ut, stakkar, med ny jobb, og en liten gutt som hadde vært syk i ukesvis.

På flyplassen møtte vi igjen alle de andre, solbrune og fine, med mange nye og spennende opplevelser i bagasjen. Alle fikk levert bagasjen uten problemer og fylt ut immigration-skjemaet for å reise ut, før vi samla gikk mot immigration-skranken.

Det skulle vise seg at det ikke bare var Hanne sitt visum som ikke var helt i orden. Chandrasekar hadde jo tatt seg av alt som innebar kontakt med politiet mens vi var i Vellore, og hadde ikke skaffa oss det riktige stempelet i passene. Heldigvis hadde vi fått et skjema som viste at vi hadde gjort det vi skulle, så de lot oss komme gjennom kontrollen. Mens en og en ble losa gjennom ble vi mer og med spente på hva de skulle si til Hanne sitt utgåtte visum. Det begynte med at betjentene bak skranken så rart på hverandre, det virka ikke som det var en vanlig situasjon å komme opp i. Den umiddelbare reaksjonen var ”hvordan skal jeg kunne sende deg ut uten visum?”, hvorpå Hanne satte i gang å forklare hva som hadde skjedd. Om telefonsamtaler med den indiske ambassaden i Norge, en ikke så hjelpsom administrator i Vellore, om politistasjonen i Mumbai, politistasjonen i Varanasi, MHA og FRRO i Delhi, og ingen ordning. Mannen mente likevel at det ikke var hans problem, og at Hanne bare måtte dra til FRRO igjen og få ordnet det dagen etter. Var det en ting som ikke var særlig fristende der og da, så var det å være visumløs aleine i Delhi midt på natta uten hotell. Vi var ikke særlig høye i hatten noen av oss der vi stod, da han til slutt sa at han beklagde, og hvis han kunne ha hjulpet oss så ville han gjort det. Vi var på nippet til å gi opp, men måtte bare prøve litt til. Både jeg og Ingeborg fortalte først historien på akkurat samme måte som Hanne etter tur. Vi hadde gjort alt vi kunne, alle hadde søkt med samme opplysninger og vilkår, men likevel fått vidt forskjellige datoer i visumene. ”Vi går på CHRISTIAN MEDICAL college og har eksamen i MORGEN! Please! Hva ville DU ha gjort, SIR?” prøvde jeg å si med en rolig, men likevel litt bestemt og litt redd stemme, samtidig som jeg vifta med mitt eget pass som hadde gyldig visum til femte januar. Det endte opp med at han samle inn seks gyldige pass, og gikk for å snakke med ”sjefen”, selv om han før hadde fortalt oss at det var ingen å snakke med, å ingenting han kunne gjøre. Både Hanne og mannen ble borte ei god stund. Da de kom tilbake var det mannen som ledet an, og Hanne trasket bak med sekken på ryggen, og det var ikke så lett å tolke fra kroppsspråket hva som hadde skjedd. Da de passerte oss, som stod der i ei lita klynge og sperra veien ut fra ”immigration”, sa han: ”She’ll get through”. Det er lenge siden jeg har vært så glad. Det hadde hengt over meg i dagesvis, og jeg hadde litt den samme klumpen i magen som jeg hadde de siste årene på videregående da vi var så redde for at de skulle komme og ta Mina og Maryam fra oss. Jeg gråt og lo om hverandre, og gikk med MEGET lett sinn mot sikkerhetskontrollen. Vi hadde klart det.

Videre gikk alt veldig greit. Vi var glade for at vi hadde vært ute i veldig god tid, og hadde det ikke travelt selv om vi hadde stått lenge i  kontrollen. Jernelefanten jeg hadde i sekken måtte jeg ta ut og vise fram til de i sikkerhetskontrollen, de så ikke så godt fra bildene hva den egentlig var for noe. Forståelig nok. Kontrolløren syntes den ligna mer på en sjiraff.

I taxfreebutikken var det julestemning med ansatte i nisseluer og et lite band som vandra rundt i butikken med gitar og sang julesanger. Jeg kjøpte ny lommebok (som jeg hadde lett etter i mange butikker før) en masse te, og Taj Mahal-konfekt, før jeg og Hanne tok en matbit før flyet skulle lette.

Flyturen var lang, og forvirrende, siden det plutselig var natta da mi innebygde klokke trodde det begynte å bli morgen. Jeg så litt på film og leste i Salman Rushdie-boka jeg holder på med. Den er ei hard nøtt å knekke, og jeg er fortsatt ikke ferdig med den her jeg sitter i jule-Norge. Mellomlandinga i Amsterdam gikk knirkefritt, og det var helt fantastisk å innta si første skive med grovbrød og kopp med god svart kaffe på veldig lenge. Vi fordreiv tida med å spille UNO med lydeffekter, noe som hadde blitt en slager de siste ukene, siden vi kanskje var litt leie av å spille vanlig UNO. Siden noen satt stille og spilte kort, hadde de andre forlatt handlevognene sine hos oss, der alle så klart hadde tatt med seg kvota. Ingeborg lo godt da hun overhørte noen som gikk forbi som mente at ”These guys have bought a lot of alcohol!”. Sånn kan det gå.

Siste etappe med fly gikk fint. Ved gaten møtte vi Finn Magnus som også hadde mellomlanda i Amsterdam på vei hjem fra Tanzania. Det var et gledelig gjensyn. Hanne og Ingeborg forberedte seg på presentasjonen som skulle være dagen etter, mens jeg satt og hørte på musikk og så ut i lufta. Sliten etter en lang (dobbel) dag.

Vel framme på norsk jord i 12-tida. Dette hadde jeg gleda meg til lenge. Bare å kjenne den kjølige lufta, se norske aviser og nordmenn var en herlig følelse, selv om det begynte å gå opp for meg at turen til India som jeg hadde gleda meg til så fryktelig lenge faktisk var over. All bagasjen hadde kommet vel fram, og vi dro hvert til vårt. Det var godt å vite at vi skulle se alle igjen dagen etter. Farfaren til Hanne stod utenfor og venta på oss med bil, og jeg tror han var litt imponert over hvor mye vi klarte å være med oss, der vi kom med sekk på magen, sekk på ryggen, vesker og diverse poser. Alt ble stabla inn i bilen, og vi dro hjem, med bare et lite stopp innom Rema 1000. Da vi var hjemme i Boalths vei, med norsk mat i skapet og reint vann i springen var det som om hele Indiaturen bare hadde vært en drøm. Bergen hadde ikke forandra seg i det hele tatt. Det var bare litt kaldere og litt mørkere enn sist vi var der. Døgnville og kalde satt vi med hvert vårt pledd og massevis av tente stearinlys i stua for at det skulle bli litt varmere. Heldigvis hadde onkelen til Hanne vært innom noen dager i forveien og satt på panelovnene, og skal ha takk for at vi ikke kom hjem til tolv grader.

Turen til India har vært en opplevelse for livet. Den har endra meg, både som framtidig helsepersonell og som privatperson. Vi har sett så mye glede, så mye elendighet, så mye urettferdighet, så mye stå-på-vilje som vi aldri kunne sett her i Norge. Jeg tror det er så viktig å ha sett dette med egne øyne, for å kunne relatere seg til det, og ta hensyn til det. Bare å lære en kultur å kjenne, og skjønne at ikke alle tenker og handler som oss, tror jeg er en utrolig god erfaring. Inntrykkene har ligget langs hele spekteret på følelsesskalaen. Men alle har bidratt til å gjøre turen så spennende som den har vært.

Nå sitter jeg altså i Norge, med sandalskille på føttene, litt indiske ting, en masse bilder og en 42 sider lang blogg som minner meg om turen til India. Jeg har sett noen programmer på TV både fra India og andre asiatiske land i løpet av jula, og det er en veldig spesiell følelse å kjenne at jeg har opplevd mye av det som er så eksotisk der. Det jeg tror er det aller viktigste denne turen har lært meg, er hvor fryktelig godt vi har det her i Norge. En har jo hørt at Norge er verdens beste land å bo i, og skjønt at en har hatt det godt, men nå har jeg følt det på kroppen også. Landet vårt er trygt og rettferdig, og det har jeg nå begynt å bli veldig takknemlig for.

Har hørt at det er mange som har fulgt med meg på bloggen her, og det synes jeg er veldig gøy. Da blir det mye morsommere å skrive også, selv om jeg til en viss grad har skrevet for min egen del, så jeg skal ha noe å se tilbake på.

Takk for turen!

K

DELHI: 7.-11. desember

Egentlig hadde vi planlagt å være en halv dag i Delhi, bare som en siste stopp før vi skulle sette oss på flyet hjemover. Derfor hadde vi egentlig ikke satt oss så veldig inn i Delhis severdigheter, men vi hadde hørt at det ikke var så altfor mange av dem, og at de ikke var så altfor spennende.

Vi hadde booka ei natt på hotell der i utgangspunktet, så spørsmålet var om det samme hotellet hadde plass til oss noen ekstra netter. Første natta var det i alle fall plass, men de visste ikke om vi kunne bli der alle nettene. Vi kryssa fingrene. I tillegg var vi noe skjelvne når de skulle sjekke passene, ettersom Hanne sitt visum ikke var gyldig, noe som hadde gjort at vi ikke fikk bo på hotellet i Varanasi. Heldigvis var det en litt uoppmerksom, eventuelt veldig grei, hotelleier.

Rommet vårt hadde akkurat (!) plass til ei dobbeltseng og ei ekstraseng, i tillegg til et lite bad. Det var min tur i ekstrasenga disse dagene.

Torsdag morgen dro vi rett til kontoret der vi skulle prøve å ordne visumet. Etter å ha venta ei stund ble Hanne bedt om å gå til en annen bygning. Dermed satt jeg og Ingeborg igjen på venterommet ”aleine”, sammen med ei fortvila columbiansk jente og to pratsomme afrikanere, i tillegg til en masse andre.

Vi fant ut at vi ikke kunne sitte der hele dagen, så vi endte opp med å dra til byen. Egentlig ville vi gå på et kjøpesenter, siden vi  nå begynte å bli litt lei av India, og egentlig bare ville gå i fred, uten å passe oss for kuer og innpåslitne selgere. Vi gikk innom noen butikker i sentrum, før vi spurte noen om veien til et kjøpesenter. Han sa: ”Bare ta metroen til ”suasjnaga”, noe Ingeborg huska fordi det hørtes ut som Schwarzenegger. Dermed gikk vi til metroen, og studerte kartet nøye, før vi fant det som ligna mest på det mannen hadde sagt, nemlig Subhash Nagar, og dro dit i håp om at det var det riktige. Og jammen traff vi. Dermed ble hele dagen brukt på å traske rundt i butikker. Som vanlig kjøpte jeg ikke så mye, men det var veldig behagelig å være i litt ”vestlige” omgivelser noen timer.

På hotellet møtte vi Hanne igjen, som hadde sittet i timesvis på kontoret. De hadde ordna noen papirer som de skulle sende til Foreign Regional Registration Office (FRRO), så dit måtte hun dagen etter. Der skulle det ordne seg, hadde saksbehandleren sagt. Stemningen var derfor optimistisk da vi la oss andre kveld i Delhi.

FRRO ble også langvarig, og jeg og Ingeborg fikk oss enda en dag på kjøpesenter, etter å ha sittet på et venterom omtrent en time denne dagen også, nå sammen med en masse afghanere. Hanne ble sittende og vente i åtte timer, uten at noe skjedde. Papirene som skulle sendes fra det forrige kontoret kom aldri, og siden ingenting foregår på data, og ingen har oversikt, kommer du ingen vei uten papirer. Altså var det fredag ettermiddag, ingen forlengelse av visumet, kontoret var stengt lørdag og søndag, og natt til mandag hadde vi billett hjem. Optimismen var ikke fullt så stor, men vi bestemte oss for å prøve å gjøre det beste ut av helga likevel.

Lørdagen dro vi til Agra med bil for å se Taj Mahal, et av verdens sju (?) underverker. Turen var lang, og det var mye trafikk, men det var så absolutt verdt det. Sjåføren vår hadde ordna med en guide som skulle vise oss rundt, og han gjorde at hele besøket ble veldig effektivt, med minimal køventing og spekulering på hvor vi skulle gå. Han fortalte oss historia om byggverket, nemlig at det ble bygget av en konge til minne om kona hans, som døde i barsel med deres fjortende barn. Da vi kom inn gjennom porten var det som å komme inn i en eventyrverden. Byggverket er så imponerende, og så perfekt at det nesten ikke ser ekte ut. Ingeborg starta besøket med å bli bæsja på av ei due, noe som kanskje satte en liten stopper på gleden, men ikke en stor stopper. Guiden tok mange bilder av oss utenfor, og vi knipsa flittig sjøl også. Vi fikk oss en tur inn også. Inne var det en modell av gravene til kongen og dronninga, de ekte gravene var visst i den avstengte kjelleren. Det var fryktelig mye folk, så det ble en kort visitt, men likevel gøy å ha sett.

Etter besøket i Taj Mahal fikk vi oss en matbit, før guiden viste sine sanne hensikter. Han ”guida” oss rundt til diverse suvernirbutikker og steinverksteder, i håp om at vi skulle handle. Det virka som det var mange guider som drev på samme måte, for det var mange turister inne i butikkene, som lå ganske skjult til. Vi kjøpte oss noen postkort, og det var det. Inntrykket av guiden ble litt ødelagt, men han hadde vært veldig hjelpsom inne i Taj Mahal, så han fikk litt tips av oss likevel.

Bilturen hjem gikk fint, og vi bestemte oss for å spise litt på samme restaurant som vi hadde vært på nesten alle dagene, AlfaSpice. Den lå like ved hotellet, og hadde live musikk (type indisk) hver kveld. Gøy!

Søndag, og siste mulighet for å få sett noen turistattraksjoner i Delhi. Vi dro til Red Fort, som hadde blitt bygd av samme konge som bygde Taj Mahal. Ganske lik byggestil, og flott å se. På vei ut igjen møtte vi tilfeldigvis Simon og Ane Marte. Det viste seg at de også hadde vært i Agra dagen før, det samme hadde visstnok Karianne og Marte, og tre andre jenter fra kullet, som ikke går Global Helse. Det hadde altså vært muligheter for å møte kjentfolk, men vi hadde ikke sett noen. Koselig å treffe Simon og Ane Marte igjen, og høre litt om hva de hadde opplevd de siste ukene.

Etter Red Fort gikk vi for å se Indias største moske, som lå like ved. Det var et imponerende byggverk, men vi ble litt irriterte, siden det var noen menn på utsiden som absolutt skulle ha betaling for at vi skulle få gå inn. Det viste seg etter mye om og men at det egentlig var kameraene de ville ha betaling for, så vi gikk inn to og to, mens en stod igjen på utsiden og passa kameraene. Da vi kom inn var det massevis av indere som knipsa i veg, og jeg er helt sikker på at de ikke hadde betalt noe. Sånn er det å være hvit turist.

Det var en rar følelse å dukke ned til metroen, siden jeg visste at det kom til å være siste gang jeg så markedsgater og kaos-India på lang tid.

Vi tilbrakte de siste timene på fot-spa, noe som gjorde godt etter å ha traska rundt i sandaler i ti uker. Ingeborg fikk pedikyr, og fikk skrapt bort lag på lag med død hud, noe han som gjorde det påpekte. Jeg og Hanne fikk massasje, noe som også var behagelig, selv om jeg vil tro at beina mine ikke var spesielt delikate. Satser på at de som jobber der er vant til å se litt av hvert slags bein.

Svipptur innom hotellet, før vi satte kursen mot flyplassen, og spenningen steg.

K

VARANASI: 6.-7. desember

Vi ankom Varanasi tirsdag formiddag. Vi hadde på forhånd takka nei til at hotellet skulle ordne taxi for oss, vi tenkte det måtte gå greit å ordne selv. På parkeringsplassen stod det sikkert hundre taxisjåførerer, og alle omtrent krangla om hvem som skulle kjøre oss. Vi endte opp med en som nesten ikke kunne engelsk, men han forstod hvor vi skulle, og vi kjørte. Visstnok var det ”holiday” i Varanasi denne dagen, å da vi kom inn til byen stoppa plutselig sjåføren bilen, og sa at vi måtte komme oss til hotellet på egenhånd derfra, siden han ikke fikk lov til å kjøre oss lenger. Litt irriterende å ikke få beskjed, siden vi hadde betalt for å bli kjørt til døra. Men det var bare å hekte på seg sekkene og begynne å traske.

Etter hvert fikk vi tak i to sykkelrickshawer, og stabla både oss selv og all bagasjen opp i dem, før vi dra videre mot hotellet. Syntes litt synd på han som skulle ha med seg meg og Ingeborg, siden vi sikkert hadde med oss femti kilo bagasje, i tillegg til oss selv. Heller ikke sykkelrickshawen kunne ta oss helt til hotellet. Det vi ikke hadde fått med oss om Varanasi var at mot elva er det fryktelig trange gater, og det går ikke an å komme fram på noen annen måte enn på beina, eller med motorsykkel hvis du er en vågal inder. Gatene er som en labyrint, og vi spurte om veien på omtrent hvert gatehjørne. Da vi var helt sikre på at vi måtte ha gått oss bort, kom vi endelig fram til Alka hotell, som ligger ved bredden til Ganges, hinduenes hellige elv, og målet med turen. Rommet vårt viste seg å vende ut mot elva, og vi hadde en bitteliten balkong. Derfra så vi rett ut på elva, som var helt brun av aske.

Oppholdet i Varanasi skulle vise seg å bli litt kortere enn først antatt, siden Hanne sitt visum hadde gått ut, noe hotelleieren ikke var helt fornøyd med. Han ordna skyss til politistasjonen, der vi ble møtt av en hyggelig politimann i knall gul strikkavest. Han ga oss tillatelse til å bo ei natt på hotellet, men da måtte vi ta første fly til Delhi neste dag, for å prøve å ordne visumforlengelse. Altså hadde vi en ettermiddag og en morgen igjen på å få sett Varanasi.

Middagen ble spist i en fei på et hustak, og så gikk vi for å oppleve området rundt elva. Vi begynte med å leie en robåt med roer – og fikk sett hele stripa med ”gat”-er (tempelgreier langs elvebredden), likbrenning og andre seremonier. Helt utrolig å se. Jeg tror Varanasi er et av de mest surrealistiske og spennende stedene man kan reise til. Stemningen var generelt veldig spirituell, med munker over alt, mennesker som ber ute i vannet, brenninga og det hele. I tillegg lukta hele byen brendt.

Etter å ha vært på båttur gikk vi oss en tur i motsatt retning, der vi visste at det skulle være en viktig kremasjonsplass. Fra båten hadde vi bare sett noen enslige bål, men her var det annerledes. Bål på rekke og rad. Først ble de døde båret inn på ei båre, så dyppa i vannet, og så brendt. Hinduene tror at hvis de blir kremert, og særlig ved Ganges, så vil de slippe fri fra reinkarnasjon og komme til himmelen. Barn, gravide, leprasjuke og noen andre grupper blir ikke brendt, men bare sluppet ut i elva bundet til en stor stein. Vi så flere små barn pakka inn som lå klare langs elvebredden. Sterkt. Det var bare menn som var med på disse seremonien, siden kvinnene visstnok var for følsomme til å være med på slikt. Dessuten er det et problem at kvinnene ofte kaster seg på bålet for å få bli med mennene til himmelen. Jeg tror nok kanskje noen av inderne reagerte på at vi som jenter var der. Rett bak bålene var det salg av store mengder ved, av et spesielt tre som skulle lukte sterkt. Det hele var en veldig spesiell opplevelse. På en måte kan man si at det var ekkelt, men samtidig var det også noe fint over det, siden alle de døde der hadde dødd naturlig, og endelig fikk gjennomført deres mest sannsynlig største ønske.

Vi gikk oss en tur i smågatene på kvelden, før vi endte opp på en koselig liten kafe, der vi spiste pannekaker og drakk te. Nesten bare turister der – sånn er det når Lonely Planet skriver pent om noe.

Morgenen etter ble frokosten fortært på en liten hyggelig kafe, som ble drevet til inntekt for en skole på frivillig basis. Etter litt om og men fikk vi alt vi hadde bestilt, og det var god mat. En av de som jobba der viste seg å være astrologi(-nomi-?)-student og ville lese hendene mine. Han fant ut at jeg var en åpen person, som likte å gi hundre prosent, men så fikk jeg bare femtifem prosent tilbake. Sånn kan det gå.

Vi gikk oss en tur langs elva, i dagslys denne gangen, og så munker, folk som bad, folk som vaska klærne sine i elva (!), unger som lekte med drager, menn som tygde panblader (æsj) og en million gutter som spurte om vi ville på båttur.

Varanasi var absolutt et høydepunkt for turen, og det var egentlig nok å være der en dag. Et sted som ikke ligner noe annet, og som det er tydelig at betyr mye for mange hinduer. Vi var enige om at det var det rareste, mest spennende og mest utrolig stedet vi noen gang hadde vært, og egentlig kunne tenke oss.

I all hast hadde vi dagen før bestilt flybilletter til Delhi, en distanse vi egentlig skulle reise med tog, noe vi egentlig var glade for at vi slapp. Nå venta jakta på visum, noe vi var over middels spente på.

K

MUMBAI: 1.-6. desember

Det tok vel omtrent to sekunder før vi ble tilbudt drosje av en av de mange sjåførene som hadde samla seg på perrongen. Vi var litt skeptiske, og bestemte oss for å gå bort dit drosjene stod for så å bestemme oss for hvem vi ville sitte på med. Bilen vi endte opp med var vi helt sikre på at var for liten til både oss og all bagasjen, men sjåføren insisterte på at det skulle gå fint. Han hadde nemlig takgrind. Vi trodde selv at sekkene våre var veldig tunge, men det var tydeligvis ikke noe problem, og han kasta de bokstavelig talt opp på taket, bant dem fast, og var klar til å kjøre. Han ville ha 250 Rs for turen, og vi foreslo 200, som han godtok med en gang. Altså ble vi lurt, igjen. Vanskelig, når en ikke aner hvor langt en skal.

Hotellet var, i forhold til Evershine, HELT fantastisk. Det var en befrielse å komme inn i et tørt rom, uten jord på gulvet og frosker i sluket. Dette hotellet har dobbeltseng, romslig ekstraseng (selv om det er litt vanskelig å komme forbi), fint bad, dyner(!) og gode greier. Eneste minus er at sekkene våre stinka fryktelig etter det forrige. Hanne satte i gang med klesvask, mens jeg fant ut at det gikk an å sende klær til vask. Dermed fant jeg en god bunke med plagg som jeg skulle sende ut dagen etter. Etter hvert fant jeg ut at det var ikke bare smart fordi jeg ikke gadd å vaske, men også fordi det er begrensa med plass til klestørk på et hotellrom. Det var godt å legge seg tidlig i ei rein seng.

Fredag. Vi begynte dagen med frokost på rommet. En mann kom på døra med tre porsjoner – toast, omelett og syltetøy. Så gikk vi ut i den store verden. Mumbai kan minne litt om en indisk versjon av London. Katedraler, skolebygninger, togstasjoner, og bibliotek – alt er veldig forseggjort, og det er lett å skjønne at de er bygd av briter. Vi traska litt gatelangs, blant anna gikk vi Lonely Planets ”walking tour”, som endte opp med ”Gateway to India” ved vannkanten. Dette er et stort monument bygd av britene, som skulle symbolisere at man var kommet fram til India når man kom sjøveien. Det krydde av ”fotografer” som ville ta bilder av oss, og som hadde med seg en liten printer, så vi kunne få bildene der og da. Vi takka nei til det. En annen kom bort til meg, knytte en gul og rød tråd rundt høyrehanda mi og ga meg noen hvite sukkerklumper, siden det skulle bety lykke. Det skulle visstnok også bety lykke å gi han 10 rupees for dette, men han fikk ingenting av meg.

Lunchen ble inntatt på det som i følge Lonely Planet er et av de fineste spisestedene i Mumbai (det fant vi ut etter at vi hadde kommet inn). Beklageligvis er jeg fortsatt ikke helt i toppform av malaronen, selv om jeg ikke på langt nær er som jeg var. Men det setter en stopper på appetitten, og jeg spiste en pizza margarita og iste. Kanskje ikke så kreativt, men veldig godt, selv om bunnen var så tynn og sprø at den knuste.

Etter lunch gikk vi litt mer rundt i byen, før vi satte oss i en park der folk spilte fotball og cricket. Vi prøvde å få med oss reglene bare ved å se på, men det viste seg å være vanskelig. Etter ei stund tok Hanne affære og gikk bort til dem for å spørre. Det viste seg at de ikke spilte med ordentlige regler, det forklarte en hel del. Cricket er den mest populære sporten i India.

Vi har veldig lyst til å dra på kino mens vi er her, for å få sett en ekte Bollywoodfilm. Problemet er bare at alle filmene er på hindi, eller et annet indisk språk, og uten engelsk teksting. Ikke så fristende å sitte i en kinosal i to timer uten å skjønne noe særlig av handlinga. På vei hjem til hotellet gikk vi likevel innom en kino bare for å høre, men det var det samme problemet. Bomtur igjen.

Litt avslapping på rommet før vi gikk ut for å spise middag. Vi gikk så langt som over veien fra hotellet før vi fant en riktig å hyggelig restaurant. God mat. Etterpå gikk vi en tur langs sjøkanten, der er det ei lang promenade som også tydeligvis var populær blant inderne. Massevis av både voksne og barn. En fin tur.

De neste dagene i Mumbai ble inntrykket av en britisk by endra en hel del. Vi bevega oss litt mer rundt i byen, og så store slumområder, og mye mer fattigdom enn det vi hadde sett akkurat i bykjerna. Likevel opplevde vi mye spennende og mye gøy. Vi gikk og gikk, og tok tog en del. På togstasjonen like ved der vi bodde så vi blant annet en hel gjeng med dabbawallaer. Dette er menn som leverer lunch til byens arbeidere. På en måte blir det som et intrikat postsystem, der lunchboksen hentes hjemme hos kona, og fraktes til kontoret der mannen jobber. Visstnok er de fleste av disse dabbawallaene analfabeter, og de bruker et slags eget skriftsystem med egne tegn, som gjør at veldig få bokser havner på feil plass. En dag besøkte vi Mumbais største vaskeri, som var et rutenett av betongvegger, tørkestativ og småhus der vaskerne bodde. Svært lite av arbeidet ble gjort med maskiner, og det var menn som stod og slengte rundt på klærne, alt fra truser til store sengeklær. Det var nok en slitsom jobb.

Mumbai er en veldig spennende, men slitsom by, med fryktelig mange mennesker på et relativt lite område. I følge Lonely Planet bor 54 % av befolkningen i byen i slumområder, og det sier litt. Vi hadde noen fine dager likevel. Av og til må man bare stenge sånt litt ute, hvis en skal ta alt innover seg går det nok ikke an å ha det bra noe sted i India.

K

GOA 1: 26.-28. november

Nå har vi forlatt Vellore, og i skrivende stund sitter jeg på et slitent hostellrom på Anjuna Beach i Goa, mens Ingeborg og Hanne er ute på vift.

Lørdag tok vi farvel med Karianne, Marte, Kristin, Albert, Parveen og Mr. Chandrasekar, før jeg, Hanne og Ingeborg satte kursen mot Chennai. Vi hadde god tid da vi kom fram til flyplassen, og bestemte oss for å spise lunch før flyet skulle gå. Mens vi satt og spiste kom det en hyggelig mann fra SpiceJet og fortalte oss at flyet var forsinka, og i stedet for å gå 1400, kom det tidligst til å gå 1730, på grunn av kraftig regnvær. Så dermed var det bare å benke seg, vi hadde heldigvis både data og kortstokk, og fikk da tida til å gå på et vis.

Da vi gikk ned til gaten og stilte oss i kø omtrent tre kvarter før flyet skulle gå, fikk vi plutselig en telefon fra Speed Birds i Vellore, og han sa vi måtte forte oss til gate 2, siden flyet var klart til å gå, og vi var de siste til å komme på. Det viste seg at vi stod i feil kø, og ble i hui og hast losa inn på en buss, som tydeligvis hadde venta på oss i noen minutter. Litt flaut, heldigvis rakk vi det.

Hele flyturen ble jeg sittende og snakke med en indisk prest, som hadde vært i Chennai på konferanse, og reiste med fly for andre gang i sitt liv.

Da vi kom fram til Goa i halv åttetida stod det en sjåfør og venta på oss, som hadde blitt sendt fra gjestehuset i Anjuna Beach – Evershine Guesthouse. Det ble en veldig behagelig biltur. Trafikken i Goa er mye roligere enn i Tamil Nadu, med mye mindre tuting, forbikjøring og i det hele tatt.

Vi ble godt tatt imot av ei hyggelig dame, Sebastiena, som driver gjestehuset. Rommet var kanskje ikke helt som vi hadde sett for oss. Akkurat plass ei smal dobbeltseng, og ei enkeltseng. Badet er lite, og med tynne vegger som ikke går helt opp til taket. Ikke air-condition, den beste fasiliteten er ei vifte i taket. Vi klager ikke, stort sett er jo rommet en plass man skal sove (som kanskje hadde vært mer behagelig med AC i 30 varmegrader), og ikke tilbringe så altfor mye tid ellers.

Gårsdagen tilbrakte vi på stranda. Det er veldig rart å oppleve et så turistifisert område i India, når en er vant til konservative Vellore. Her er det halvnakne hvite mennesker å se hvor enn en snur seg, alkoholreklame og vestlig mat. I tillegg til alle de hvite turistene er Goa et populært reisemål for indere som er interessert i å se på alle de halvnakne. Litt ubehagelig til tider. Fikk da litt farge på kroppen, veldig behagelig å kunne gå i noe som ikke er heldekkende, for eksempel skjørt og singlet, og bikini på stranda. Kyr, fargerike boder, strandselgere, badende hunder og unge og gamle hippier langs hele stranda.

Da vi kom tilbake til hostellet ble vi sittende å snakke med de andre som bor her. Mange hyggelige mennesker, de fleste backpackere som har reist mye rundt, både i India og andre steder. De ville ha oss med på karaoke, men vi var så slitne, at vi takka pent nei. Rart, når en har hatt så tett program såpass lenge, så går lufta liksom ut når en først får litt fri.

Natta på rommet ble varm og klam, jeg og Ingeborg deler den smale dobbeltsenga og et myggnett. Her i Goa er det nemlig malaria, i motsetning til i Vellore, og vi har begynt å bruke myggnettene og malariaprofylakse – Malarone.

I dag tidlig våkna jeg med bankende hodepine. Prøvde å ligge litt for å se om det gikk over, men det gjorde det ikke, og da jeg målte temperaturen viste det seg at jeg hadde 39 i feber. Jeg tror det er malariatablettene som har tatt meg, siden både feber og hodepine er relativt vanlige bivirkninger. Håper det går fort over, for jeg har ikke så lyst til å slutte på tablettene. Goa er det eneste stedet vi skal være der det er malaria, så jeg trenger bare å ta dem i sju dager etter at vi har dratt herfra. Nå sitter jeg altså på rommet, neddopa på paracet og ibux, og håper på det beste. Føler meg mye bedre nå enn før i dag. Ingeborg og Hanne har vært veldig snille, og kjøpt cola, toast og kjeks til meg.

Ønsk meg lykke til med de neste dagene!

K

Dag 57: Oppbrudd

I dag er det fredag, og de første har forlatt Bergen house.

Jeg, Ingeborg og Hanne begynte så klart dagen med frokost i kantina. De siste dagene har vi tatt masse bilder når vi har vært der, bare for å dokumentere. De som jobber der synes nok det er ganske morsomt, og en av dem ga meg faktisk mailadressa si for at jeg skulle sende ham bildene. Må få gjort det en dag. Vi spurte om de kunne lage løk-og-tomat-uttapam(ei slags tjukk pannekake), som vi har hørt er veldig godt, men ikke står på menyen. De har egentlig bare med løk, og dama bak kassa sa at de ikke kunne lage med tomat. Men akkurat da kom pannekakestekemannen forbi, og han ville lage med tomat til oss! Det ble kjempegodt, og han hadde til og med tatt seg på tak og lagt tomatene i mønster, og pynta med grønne blader. Super service de siste dagene her!

Da vi kom oss tilbake til Bergen house begynte folk å tyte ut fra rommene sine med store sekker og reisefeber. Ane Marte, Simon, Camilla og Lise skulle reise til Chennai for å ta fly derfra i morgen tidlig. De to første for å dra til Mumbai, og de to siste for å mellomlande i Mumbai, og reise videre til Thailand. Klemmetid før de satte seg ut i bilen. Vi som er igjen i Bergen house stod på balkongen og vinka da de dro.

En stille dag her i dag. Noen gjør ferdig oppgave, jeg og Kristin pakker og rydder. Har laget en ganske stor haug med ting som skal gis bort til ”Helping hearts”, en veldedig organisasjon vi har besøkt i forbindelse med programmet. Likevel er sekken relativt full, og jeg tror nok jeg blir nødt til å kvitte meg med noe mer av innholdet før jeg drar hjem til Norge. Foreløpig går det greit, men det er ikke alt som er like fristende å ta vare på, både av klær og andre ting.

Resten av dagen har jeg planer om å pakke ferdig, spise en siste masala-dosa-middag i kantina, og slappe av før vi drar til Chennai for å fly til Goa i morgen tidlig. Det blir nok vemodig å dra fra Vellore. Lurer på om jeg kommer tilbake noen gang.

Vi har hatt et helt fantastisk opphold her, og lært utrolig mye både om samfunnet, om helsesystemet, og om livet i India. Vi har sett masse som vi aldri hadde fått sett som turister. Absolutt en opplevelse for livet, og det er virkelig ikke sikkert vi får være med på noe lignende igjen. Sitter igjen med verdifulle inntrykk og kunnskap som vi kommer til å få god bruk for seinere, både som leger og om mennesker generelt. Global helse-programmet til UiB anbefales til alle som får muligheten!

K

Dag 56: Roselin

Torsdag var fridag, og siste oppgavedag, siden Ane Marte skulle reise fredag morgen. Vi kom i gang etter en passe sein frokost i kantina, og var i grunn ganske effektive, der vi lå alle tre på magen i dobbeltsenga her i Malibu med én data foran oss.

Utpå dagen dro vi til IDTRC for siste gang for å si takk til Dr. Dilip og de andre. Chandrasekar ble veldig letta da han hørte om telefonsamtalen jeg hadde hatt med den norske ambassaden i Dehli, og syntes nok det var litt lettere å slippe oss løs når han visste at vi ikke kom til å få problemer på flyplassen. Veldig rart at vi er helt ferdige på CMC nå! Og veldig rart å gå ned trappa fra IDTRC en siste gang. Nå er vi ute på egenhånd!

Litt mer oppgave da vi kom hjem, og så middag med Roselin. Hun kom til Bergen house i halv åttetida, og vi tok auto sammen til byen, hele gjengen. For første gang regna det da vi skulle ut og spise, og vi fikk ikke plass under tak på takterrassen. Derfor ble det middag innendørs denne kvelden. Koselig likevel. Murgh Ka Pasantha igjen, paneer butter masala, stuffed naan, brus og ”Hot fudge nut sundae”. Et siste festmåltid på Darling. Roselin ble veldig glad for albumet, og det var generelt veldig god stemning rundt bordet. Hun hadde tatt med ei lita gave til hver og en av oss, som var små bibelsitater satt i ramme, for å minne oss om CMC, der det henger sånne over alt. Koselig.

Auto hjem igjen også, og avskjed med Roselin utenfor Bergen house, da mannen hennes, Deepak, henta henne. Kjente at tårene var innenfor rekkevidde, men jeg klarte meg. Roselin har vært helt fantastisk, både som koordinator og som vår beste venn i India. Rar stemning da bilen kjørte vekk.

Så tok gruppe-Malibu fatt på powerpointpresentasjonen (Ane Marte multitasket med både powerpoint og pakking), og ble ferdige med den litt før halv ett. Herlig følelse å være ferdig, nå er det ferie resten!

Siste natt med full besetning her på rommet.

K

Dag 55: Damodaren

Onsdag – og siste dag på CMC. RART! Dagen begynte med at vi skulle gå rundt på forskjellige avdelinger og ta journalopptak av en del pasienter med scrub typhus – en tilstand som ligner litt på flekktyfus.

Denne uka har vi måttet klare oss uten Roselin, som har begynt i ny tannlegejobb på CMC. Dermed ble vi for anledningen fulgt rundt av mr. Damodaren, som jeg ikke husker om jeg har fortalt om her i bloggen før. Han er en merkelig mann, som har vært med på det meste vi har gjort på CMC, men skjeldent gjort stor nytte for seg, siden Roselin har tatt seg av alt. Uten Roselin der følte han seg nok ganske viktig, og skratta og lo mens vi gikk rundt på avdelingene. Han har svart hår med grå ettervekst, eyelinerbart og fullstendig uforståelig engelsk. Jeg svarer som regel: ”Hehe, OK” når han sier noe til meg, og da ler han godt. Mest interessert er han i hva vi spiser til frokost, og han kan ikke forstå at vi ikke heller vil spise idly (indisk risfrokost) enn havregrøt. I tillegg er han visstnok hoppetauentusiast. Han er ikke lege, men kanskje en slags laboratoriearbeider, eller noe i den retningen.

Denne dagen skulle han altså hjelpe oss med å ta journalopptak på sykehuset. Mange av pasientene vi møtte hadde vært innlagt på sykehuset i over en måned, og hadde vært veldig syke. Da vi spurte hva som feilte pasientene sa Damodaren som regel at de hadde kasta opp tre ganger, hatt litt feber og generell bodypain. Nå har de fått ”proper medicine”, og føler seg helt friske. Vi syntes kanskje det var litt rart å bli innlagt i en måned for litt oppkast, og spurte om de ikka hadde hatt noen andre symptomer. Damodaren stod på sitt, og mente at de bare hadde vært ”generally sick”. Men da vi leste journalene fant vi ut at nesten alle var diagnostisert med scrub typhus, og hadde hatt både nyresvikt, lungesvikt, hjertesvikt og det ene med det andre. Fint med flink oversetter!

Forelesningen etter runden på avdelingene var oppklarende!

Vi hadde vår siste lunch i A-ward kantina (sambar rice og parotta), og jeg og Hanne tok også en siste tur i Gandhi Road. En liten tur innom IDTRC for å betale for oppholdet i Bergen house (6300 Rs =712 NOK for to måneder), og så hjem. Vi satt utenfor A-ward og venta på skyss. På morgenen var det to biler som henta oss, noe som var litt nedtur, siden vi har blitt så glade i bussen vår – Road Runner. Mens vi satt der og venta kom en motorsykkel forbi, og det var Kamal, eieren av transportfirmaet. Han ropte til oss i forbifarten at ”the van is coming”, og forventningene steg. Like før vi ble jagd bort av en vakt (man kan ikke sitte utenfor A-ward, der er det jo bare de rike som får behandling, og det skal være litt fint) kom Roadrunneren rundt hjørnet til vill jubel i Global Helse-forsamlingen. Siste tur hjem ble en fin avslutning!

Om kvelden skulle vi egentlig ta med oss Roselin ut for å spise middag på Darling for å takke for nå. Derfor stressa vi litt for å gjøre albumet helt ferdig. Alle var egentlig litt misunnelige på Roselin som skulle få det, siden det ble så fint og morsomt. Har tenkt å lage noe lignende til meg selv når jeg kommer hjem! Litt utpå ettermiddagen ringte Roselin for å si at sønnen hennes hadde blitt syk, og at hun ikke kunne komme likevel. Nedtur. Nytt forsøk i morra. Vi dro på Darling likevel, måtte jo nesten utnytte de siste mulighetene. Murgh Ka Pasantha og paneer naan!

K

Dag 54: Album

Det begynner å gå opp for oss at vi snart skal reise her fra Vellore. Veldig rart å tenke på at vi har vært her i snart åtte uker, og at eventyret vi hadde sett fram til så lenge begynner å gå mot slutten.

Halv ni kom Chandrasekar til Bergen house med frokost som kona hans hadde laget til hele gjengen. Hun hadde egentlig tenkt å invitere oss på middag, men hadde ikke fått tid til det, og hadde nå bestemt seg for at det måtte bli frokost hvis hun skulle rekke det før vi dro. Veldig god mat – pongal (en slags varm risstappe) med sambar og kylling (luksus til frokost!). På tirsdag brukte vi formiddagen til oppgaveskriving. Fristen er egentlig åttende desember, men vi har bestemt oss for å bli ferdige før vi drar videre på tur, så det som har vært av fritid denne uka har gått med til oppgaven.

Om ettermiddagen var på CHAD med Dr. Anu Bose, en flink kvinnelig lege som viste oss rundt på barneavdelinga. Vi fikk se mange forskjellige sykdommer og tilstander, og Dr. Anu forklarte veldig forståelig for oss.

Albumet til Roselin måtte også snart gjøres ferdig, og Malibu var omgjort til hobbyrom, med saks, glitterpenn og limstift. Det ble kjempefint!

K

Dag 53: Cooking class

En halv gjeng dro med bussen til LCECU i dag (se slutten av forrige innlegg). Heldigvis var det to svenske jenter som skulle være med oss, så vi ikke så riktig så få ut. En flink ung lege viste oss rundt på warden, og hun var veldig flink til å både sette oss i arbeid med å undersøke pasienter, og til å forklare hva vi så. All behandlingen de gir er så billig og kosteffektiv som mulig, og det er gøy å se at enkle løsninger fungerer overraskende bra. Blant anna så vi en liten baby på bare 1,3 kilo som lå i en slags provisorisk kuvøse, som egentlig så mer ut som et lite telt med ei varmelampe i. Kanskje er det ikke egentlig mer som skal til. Stetoskopet fikk prøvd seg (ikke på babyen vel å merke), og vi fikk se og høre mye spennende.

Dr. Sushil, legen som var med oss den dagen i slummen, viste oss ”the OPD”, eller poliklinikken på LCECU. Vi fikk sitte inne på legekontorene sammen med hver vår lege, mens de undersøkte pasienter. Det meste foregikk på tamil, men jeg var heldig og havna med dr. Sushil sjøl, og han var flink til å forklare og oversette litt. Vi fikk måle noen blodtrykk, noe som var litt vanskelig i et bråkete rom, og med et gammelt slitt apparat. Men gøy å ha prøvd, og god trening. Dr. S sa han trodde pasientene syntes det var veldig stas å bli undersøkt av utenlandske medisinstudenter.

Lunchen var chapattier og parotaer, og alle ble gode og mette. Etter lunch fikk jeg spurt en av legene en del spørsmål om revmatisk hjertesykdom. Har tenkt å bruke noe av det i oppgaven.

Sist vi var på LCECU møtte vi ei veldig søt lita gammel dame i slummen, som vi tok noen fine bilder sammen med. Hanne har fått framkalt et av dem, og satt det i ramme, og vi hadde det med så dr. Sushil kunne gi det til henne. Håper (og tipper) hun blir glad for det.

Innom på IDTRC etter skolen for å ordne litt praktisk (det nærmer seg avreise fra Vellore!), og så hjem til Bergen house.
Etter et par timer her dro jeg, Hanne og Ingeborg på cooking class hos ei dame vi hadde blitt tipsa om av ei av de svenske utvekslingsstudentene. Vi har egentlig tenkt hele tida at vi skulle få det til, men tida flyr når en tror en har mye av den, og nå er det allerede siste uka. På tide at vi fikk ut fingeren.

Vi tok auto, selv om det ikke var særlig langt, for da er det lettere å finne veien. Vi ble tatt imot av ei koselig dame, og svigerdatra hennes. De bodde i et stort flott hus like utenfor CMC campus, og det viste seg at begge barna hennes hadde studert på CMC, og en av dem jobba der fortsatt. Hun hadde noen søte barnebarn som vi også til en viss grad ble kjent med, særlig tre år gamle Maja. Hun skrev flittig på et tegnebrett, og syntes nok det var moro med besøk.

Vi fikk være med på å lage en kyllingcurry, stekte ”lady fingers” (en grønnsak som jeg håper det går an å oppdrive hjemme i Norge) og stuffed parata. Veldig gøy, og UTROLIG god mat. Tror det er det beste måltidet jeg har hatt i India. Satser på at jeg er et naturtalent og får det bra til på første forsøk på egenhånd. Skal hvertfall prøve. Se opp for invitasjoner!

K

Sjette helgetur – Pondicherry (2) 18.-20. november

Vi likte oss så godt sist vi var i Pondicherry, og hadde ingen andre spesifikke planer denne helga. Derfor bestemte vi oss for å ta en ny tur, bare for å slappe av den siste helga før vi reiser nordover.

Det ble bil igjen, selv om jeg egentlig skrev for noen uker siden at det skulle være siste gangen. Vi spurte spesifikt om å få en god sjåfør, og IKKE han som kjørte oss til Mysore. Det gikk i orden, og sjåføren var lys våken og oppmerksom hele turen – selv om jeg skal innrømme at jeg fulgte litt ekstra med både på øyelokkene i speilet og på trafikken.

Hotellet var veldig fint. Fine, forseggjorte rom, store bad og AC. Til og med ganske reint, sett bort fra noen insekter i senga, det må man regne med. Jeg, Hanne og Ingeborg delte rom. På fredagen tok vi middagen vegg i vegg med hotellet, på en hyggelig restaurant som hadde fått god omtale i Lonely Planet – og dermed var det stort sett bare hvite turister der. God mat, og god service. (Og sikkert fem magre, ekle løskatter som løp mellom beina på oss. Eneste minus.)

Jeg begynte lørdagen på postkortjakt, men det viste seg at jeg var litt for tidlig ute, ingen butikker var åpne ennå. Men jeg fikk meg en fin rusletur i Pondicherrys gater, etterfulgt av en god fransk frokost på Villa Helena, der vi bodde.

Siden Pondicherry lenge var en fransk koloni er det veldig europeisk stemning i byen, og det ser man også på butikkene. Vi brukte store deler av dagen på shopping og cafe, og har nå ny, rød skinnveske, som jeg er veldig fornøyd med, og en del andre småting, inkludert postkort. På Levi’s spurte en av de som jobba der som vi var norske, for han hørte at vi snakka norsk. Det viste seg at han hadde bodd fem år i Oslo, og snakka godt norsk. Tror han syntes det var gøy å snakke norsk igjen, og han ba oss med på noen øl på Satsanga (der vi bodde sist vi var i Pondicherry, og ødela skiltet) seinere på kvelden.

Biff  til middag, og sjokoladefondant til dessert! Første gang på sju uker at jeg spiste rødt kjøtt. Nam. Så møtte vi AJ (?), den norske inderen, og noen av vennene hans på Satsanga, før vi tok en tidlig kveld, selv om de ville ha oss med på diskotek. Vi var trøtte etter en lang dag.

Søndagen våkna jeg også tidlig, og jeg tok med meg postkortene jeg hadde kjøpt dagen før og satte meg nede med en kaffekopp og skrev noen.

Dagen ble tilbrakt på cafe og på ”stranda” ved promenaden – en veldig rolig dag.

Middag på Pizza Hut var en turbulent opplevelse, med en million unger som løp rundt, hylte og skreik og ringte i ”Had a good time – ring this bell”-bjella. Vi spiste og gikk.

Bil hjem gikk også fint, selv om vi måtte vente litt på at sjåføren skulle dukke opp. Fikk lest de siste sidene i Slumdog Millionaire mens vi venta – veldig gøy å lese mens vi er her.

Nå er klokka 08.22 i Vellore, og jeg er ferdig med frokosten, men må rekke oppvasken før vi blir henta halv ni. LCECU venter, tror det blir bra. De andre er fortsatt på vei hjem fra helgetur, etter å ha sovet over togstasjonen i Vellore og havna i Chennai. Sånn kan det gå.

K

Dag 50: Operasjon!

For andre gang skulle vi få være med på operasjon, takket være vår kjære Roselin. Hun hadde ordna og fiksa, og en friformiddag ble plutselig til besøk på håndkirurgi. Dr. Dilip (sjefen sjøl) er visstnok ikke så begeistra for at Roselin ordner så mye, og får oss med på ting som vi synes er kjempespennende, men som han ikke synes er relevant. Derfor dro vi liksågodt på håndkirurgi uten å si noe til Dilip. Like greit.

Roselin henta oss kvart over sju på Bergen house, og vi dro til CMC, og kledde oss opp i grønne scrubs. Jeg, Ane Marte og Ingeborg fikk gå på den første operasjonen, og fikk se behandling av carpaltunnelsyndrom. En veldig enkel og grei operasjon, men gøy å se likevel. Så ble de andre gruppene sendt inn etter tur, mens de andre venta i junior staff lounge. Det ble mye venting, og det viste seg etter noen timer at vi ikke fikk se mer enn den ene operasjonen. Jeg var fornøyd uansett, og gikk til lunch i A-ward kantina. Må benytte mulighetene nå, snart har vi ikke muligheten til å spise sambar rice og parotta lenger!

Ettermiddagsforelesningen var om HIV, og vi fikk både en liten forelesning, og møte en pasient, før bussen kjørte oss hjem til Bergen house, (innom fotobutikken for å hente bildene) og jeg, Hanne, Ingeborg, Lise og Camilla igjen vendte snuten mot helgetur i Pondicherry!

K

Dag 49: Amirthi falls

Formiddagen fri – og jeg brukte den på lese bok, etter å ha hatt en passelig sein frokost i kantina. Deilig. Har begynt å ”Slumdog Millionaire”, apropos India. Godt med ei lettlest og morsom bok, måtte ha litt pause fra Salman Rushdie, som jeg egentlig leser.

Om ettermiddagen besøkte vi en landsby ikke langt fra Vellore. Vi ble kjørt nesten fram med bussen, og måtte gå det siste stykket. Vi vassa først oppover elva et stykke, før vi gikk innover, over jorder, gjennom bananplantasjer, forbi små gårder, over enda ei elv, og ned bratte skråninger, og endelig kom vi fram til den lille landsbyen vi skulle besøke. Her bodde folk for det meste i jordhytter, men noen hadde betonghus også. Litt rart å se hvor enkelt folk lever – og likevel har nesten alle parabolantenne. Vi møtte lederen for landsbyen, en gammel mann, som hadde arva oppgaven fra sin far, og tok alle viktige beslutninger i landsbyen. Barna syntes det var gøy med rare, høye, hvite folk med kamera, og vi ble fort populære.

Vi ble invitert på mat hos en familie, og inne i hytta satt vi på gulvet og spiste fra palmeblader med hendene. Vi var glade vi hadde øvd i nesten sju uker, ellers kunne det blitt flaut! Ris, en brun klump, som også var en slags ris, forskjellige currier og ”potetsalat”. God mat, og veldig gjestfrie mennesker.

Da vi skulle gå hjem hadde vi forventa å måtte gå et godt stykke, siden vi hadde gått så langt for å komme dit. Men det viste seg at vi egentlig bare hadde gått en lang runde, og Roadrunneren stod og venta på oss kanskje hundre meter fra landsbyen. Så lurt kan man bli.

K

Dag 48: Ørn

Onsdagen hadde vi kort dag på skolen, og var ferdige til lunch. Vi tilbrakte ettermiddagen på Bergen house, og jobba med oppgaven. Vi begynner å få en del sider nå – fint å være i rute, hvertfall til en viss grad. Jeg, Kristin og Ane Marte skal ikke reise sammen de siste to ukene, så vi har et visst press på å bli ferdige før vi reiser fra Vellore. Veldig greit å slippe å ha den hengende over seg når vi skal kose oss på tur.

Om kvelden dro jeg og Ingeborg på yoga, mest sannsynlig for siste gang. Det har tydeligvis begynt å gå rykter om yogatimene blant de internasjonale studentene på CMC, og nå var det fem nye som dukka opp! Mens vi lå der på ryggen på taket og bøyde og tøyde så vi plutselig noen rovfugler som sirkla høyt oppe. Etter hvert kom de nærmere, og det viste seg at det var ørner! De kom så nærme at vi så mønsteret i fjærene, og det gule nebbet. Majestetiske fugler, og et utrolig syn. Tror ikke yogalæreren synes det var like interessant som oss, og vi kom litt ut av øvelsene også.

Middag med de andre ”internasjonale” på Darling etterpå, veldig hyggelig!

Da vi kom hjem derfra tok jeg, Hanne, Ingeborg og Kristin fatt på oppgaven å velge ut bilder vi skulle framkalle og gi til Roselin i et album før vi reiser. Alle hadde lagt inn sine favoritter på en minnepinne, men det var til sammen 350 bilder, noe som var litt mye. Etter noen timers jobb, med avtagende tålmodighet fikk vi redusert antallet til 144, og vi kunne endelig legge oss, med bildene klare til å leveres til framkalling dagen etter.

K

Dag 47: Øyecamp

Tirsdag, og fortsatt litt sliten etter gårsdag på tog. Vi skulle besøke en øyecamp, som Schell Hospital driver. De har en buss som de kjører fra sted til sted, og undersøker lokalbefolkningen for grå stær, og noen andre sykdommer. Utrolig å se hvor effektivt ting kan gjøres, selv om det ikke er under tipp topp forhold. Pasientene kom inn, og måtte innom forskjellige poster. Det ble målt synsstyrke, blodtrykk og blodsukker, og en lege undersøkte dem for grå stær og infeksjoner. Siste test var hvor lenge de klarte å ligge stille på en benk, siden de må ligge stille i omtrent en halv time under selve operasjonen. Mange klarte ikke mer enn ti minutter. De som var kvalifisert for å få operasjon ble sendt til sykehus på dagen, og fikk operasjon enten samme dag eller dagen etter. Vi lærte litt om undersøkelsene også, og det var spennende å kunne se forskjell på de ulike gradene av sykdommen. Spennende! Legen var flink til å forklare for oss. Etter hvert dro vi innom sykehuset også, og fikk se noen av de forskjellige undersøkelsene som ble gjort der før pasientene ble sendt inn til operasjon. Ferdig til lunch, og hjem til Slumdog og oppgave.
K

Femte helgetur – Kerela 11.-14. november

Chandrasekar stod på døra til avtalt tid, og vi kunne sette kursen mot flyplassen i Chennai, og Kerela. Turen gikk fint, jeg og Chandrasekar hadde en hyggelig samtale store deler av veien, og vi snakka blant anna om bryllupsskikker i Norge, hinduguder og familiene våre. Tror han er veldig fasinert av hvordan det norske samfunnet fungerer, selv om jeg ikke tror han ser helt for seg hvordan det er.

Flyplassen var ikke veldig full av folk, og det gikk veldig greit å komme seg gjennom kontrollen. Stemningen var litt avmålt, siden det var en veldig trøtt gjeng som satt der i en krok for seg selv. Den andre grunnen var at stakkars Ingeborg hadde blitt syk (igjen!), og ikke kunne være med. Hun var nok en av dem som absolutt hadde gleda seg mest til denne helga. Kjedelig.

Flyet landa i Kerela rundt klokka 9, og utenfor flyplassen stod bussen som skulle hente oss, og kjøre oss til husbåten, der vi skulle tilbringe det neste døgnet. Omtrent to timer i bil, og for en gangs skyld med en strålende sjåfør, og uten det voldsomme trafikkaoset som vi begynner å bli vant til i Tamil Nadu. Det kan virke som om Kerela har noe mer ordna former i trafikken, noe som absolutt går helt greit.

En liten båt tok oss ut til husbåten, som var veldig mye finere enn jeg hadde sett for meg. To etasjer og fine rom med aircondition og bad (med trykk i dusjen!). I første etasje var det spisestue, og oppe sofaer, og en slags stor madrass i sola. Jeg hadde sett for meg noe litt mindre primitivt enn ei stråflåte, og ble veldig positivt overraska. De som jobba der var veldig hyggelige, og servicen var upåklagelig. Luksusmat til hvert måltid! Ingenting av maten var særlig sterk, så det virka som om de var vant til vestlige turister. Vi fikk til og med vanlige eggepannekaker til frokost, noe som heva stemningen enda et par hakk!

Det beste med hele turen var utsikten. Backwaters er et nettverk av elver og innsjøer, med rikt dyre- og planteliv. De er flittig besøkt av turister, og i nesten alle retninger kunne man se de karakteristiske husbåtene. Noen av gjestene var mer høylytte enn andre, og noen ble enda litt mer høylytte da de fikk se en båt full av hvite jenter, derav noen i singlet og shorts. Ikke et velkjent syn for indiske menn.

Etter å ha kjørt ei god stund stoppa båten ved en liten kiosk, som lå midt ute i ingenting, og det var tydelig at turistene var hovedmarkedet. De solgte sjokolade, potetgull, brus, kokosnøtter og litt andre småting. Jeg kjøpte meg ”Godfather”-korststokk, med masse blinkende smykker bakpå kortene. Noe sier meg at det ikke er ekte vare, men hva gjør vel det. Kokosnøtt (sånn grønn med sugerør) var litt nedtur, men gøy å ha smakt.

Om kvelden var det veldig fint lys, og det var gøy å se solnedgangen. Det eneste problemet med at sola forsvinner, er at insektene våkner, deriblant myggen. Tror alle ble nærmere oppspist av mygg, men vi var enige om at det var verdt det. Hadde en koselig kveld, med ”Kortskalle” (et spill), vin og god stemning.

Om morgenen var jeg og Hanne de eneste som kom seg opp for å se soloppgangen halv 7. Spesielt å se, det er ikke ofte en får med seg akkurat øyeblikket når sola titter fram. Hanne syntes det hadde passa fint med ”Har en drøm” av Jørn Hol der vi stod, og det kan jo alltids ordnes, når man er på tur med en korsanger. Tror jeg vekte noen andre på båten i forsøket, litt må man jo ofre for kunsten.

Båtturen var det mest behagelige jeg har vært med på, hvertfall i løpet av de seks ukene vi har vært i India. Det anbefales på det sterkeste, hvis noen skal til India noen gang. Jeg har navnet på båtselskapet, tror det het noe sånt som Lakes and Lagoons, men det kan jeg sjekke opp hvis noen er interessert. Har nemlig blitt advart mot å bare hoppe på, siden det visstnok er mange useriøse aktører. Vi var veldig heldige, og skylder en stor takk til Joseph på IDTRC, som fiksa hele turen for oss!

Restituerte og fine ble vi igjen henta med buss søndag morgen, og kjørt tilbake til Cuchin, byen der flyplassen ligger. Hotellet var veldig fint, men standarden min har sunket betraktelig ettersom ukene har gått, så jeg tror jeg snart skal slutte å uttale meg om hva som er fint og ikke. Det var i alle fall helt reint, og da er jeg stort sett fornøyd. Vi tok ei ferje ut til bydelen Fort Cuchin, som er det mest turistifiserte området i Cuchin. Vi så de kjente fiskenettene på stranda, handla litt på marked og i småbutikker, satt på tekafé, og gikk på fin restaurant. En veldig behagelig dag!

Mandag morgen stod vi tidlig opp, og dro til togstasjonen. Det gikk overraskende greit å finne rett perrong, og å komme seg på toget. Jeg og Hanne var storfornøyd med å ha en benk for oss selv, med vindu ut, og gardin foran. Det føltes litt som å sitte i ei sånn hytte vi pleide å lage når vi var må, med kjøkkenstoler og pledd. Det var mange folk med toget, men vi var litt skjerma inne på airconditionavdelinga. Vi syntes det var kjempevarmt selv med AC, mens inderne satt med skaut og ørevarmer. Termostaten er nok ikke helt likt skrudd sammen. Å ta toget var en opplevelse i seg selv. Menn løp fram og tilbake med kaffe, ”tomatersoop”, ”baterwattles”, ”chaichaichai”, sjokolade og andre snacks. Vi fikk servert både lunch og middag, og var i alle fall ikke sultne på turen. Vi var ramme i Vellore klokka ni om kvelden, etter mange timer med lesing av indiske blader, kabal, fotografering og musikk på øret. Da vi kom til Bergen house overrakte jeg og Hanne gava vi hadde kjøpt til Ingeborg i Cuchin, nemlig tre fargerike skap/skuffeknotter. De andre syntes det var ei rar gave, kan ikke skjønne hvorfor!

Denne helga har absolutt vært et høydepunkt!

K

(PS: Det er første helga jeg ikke har vært med på Via Vitae-samling etter at jeg begynte i koret! Veldig rart å ikke være med, selv om jeg hadde det kjempebra på tur. Hørte gjennom masse gamle opptak på turen, og gleder meg veldig til å dra til Stavanger på nyåret! Soundtrack til blogg-skriving i dag er selvfølgelig nye konsertopptak fra fredag!)

Dag 43: Operasjon!

Sitter nå i Malibu etter en spennende dag! Har vært på Ida Scudder Memorial Hospital, der vi først ble vist rundt, noe som ikke var superspennende, så kom vi for seint til lunch, så det vi fikk å spise var heller ikke superspennende, men så fikk vi være med på operasjon, og det veide opp for alt det kjedelige på formiddagen!

Alle ble kledd opp i grønne ”scrubs”, blå plastsandaler, hårnett og munnbind, og ble vist inn på operasjonsstua. Vi fikk se to operasjoner, den første var mest spennende. Pasienten hadde hatt et åpent brudd i leggen som ikke hadde grodd skikkelig, og kirurgen måtte derfor flytte litt bein fra hoftekammen og ned til leggen. Skalpell, hammer, meisel og det som verre er ble flittig brukt, og vi stod der som ti tente lys, og både så på, og ble forklart steg for steg av kirurgen hva som skjedde. Utrolig spennende, og motiverende!

Den andre pasienten skulle bare få fjernet noen metallbiter fra leggen som hun hadde hatt ei stund, som ikke trengte å sitte der lenger, siden beinet hadde grodd. Likevel spennende å se. Bare å ha opplevd å være i ei operasjonsstue, og ikke som pasient, gjorde dagen til et høydepunkt.

Tidlig middag på Darling med Karianne, Ane Marte, Lise, Hanne og Kristin var hyggelig og veldig effektivt, siden vi visstnok kom rett før de skulle stenge og ta ”siesta” før middagstid (som her i landet starter klokka 7). Dermed måtte vi bestille i en fei, maten kom etter fem minutt, og regninga kom før vi var ferdige med å spise.

I kveld kommer mr. Chandrasekar og henter oss klokka ett før å følge oss til flyplassen i Chennai, for i helga skal vi nemlig på tur i Kerela! Der skal vi på båttur, og se de berømte ”backwaters”-ene som er der. Gleder meg veldig, og håper jeg får med meg både solned- og -oppgang fra dekk. Skal ta med meg kamera, og dokumentere flittig. Det har jeg for så vidt gjort med det meste vi har vært med på, og har mange fine bilder å vise fram når jeg kommer hjem!

K

Dag 42: Tuberkulosesykehus

Tidlig på’n, ble henta av mr. Chandrasekar klokka 7, for å kjøre til et tuberkulosesykehus som ligger i staten Andra Pradesh, et godt stykke fra Vellore. Roselin hadde skremt oss med at det tok fire til seks timer å kjøre, og alle var godt forberedt til en lang biltur, med både musikk, bøker og kjeks. Da bilene kom viste det seg at den ene sjåføren var den samme som kjørte oss til Mysore. Jeg hadde heldigvis sikra meg en plass i den andre bilen. Det er utrolig hvor mange personer inderne synes det er behagelig å være i en vanlig personbil. I bilen var vi tre i forsetet, tre i baksetet, og tre i bagasjerommet, på benker på sidene. Egentlig hadde mr. Chandrasekar lyst til å ha inn en til i baksetet, men det ble ikke noe av. Jeg satt foran, og fikk beskjed om å sette meg bak, slik av Simon kunne sitte foran. Prøvde å formidle til han på en pen måte at jeg likså godt kunne sitte foran som Simon, men tror han skjønte at jeg ble litt irritert.

Turen gikk fint, og vi brukte bare nesten fire timer før vi var framme, selv om mr. C sa at det bare skulle ta to. Etter en kort introduksjon og et etterlengta dobesøk, skulle vi få en ”snack” og en kopp kaffe, siden det var litt tidlig å spise lunch. Dette viste seg å være et stort måltid i seg selv, med hvetekake, nudler, banan, kake, toast og kaffe.

Vi ble vist rundt på de forskjellige avdelingene, og på området. Alt var åpent og luftig, og det så ut som det hadde vært kjempefint som nytt, selv om det var slitt nå. Vi møtte mange pasienter med tuberkulose. De fleste av dem var nok smittsomme, og de er ikke isolert, slik de ville vært i Norge. Er ikke nervøs for at vi ble smitta, og hvis vi har blitt det, så blir det fanga opp av Helse Vest når vi kommer hjem, siden alle medisinstudenter må testes etter å ha vært på sykehus i utlandet.

Forelesning om TB var interessant, men mye av det har vi hørt før.

Lunchen fikk vi i forelesningssalen. Biryani, kylling, grønnsaker og egg.

Siden Sven var med oss denne dagen, hadde vi endelig en med litt autoritet, og samme interesser som oss, nemlig å komme hjem før natta. Derfor så vi ikke absolutt alle avdelingene og fasilitetene på sykehuset, som vi sikkert hadde gjort hvis vi var her på egenhånd. Blant annet droppa vi biblioteket, for som Sven Gudmund sa, ”a library is a library”.

Bilturen hjem gikk også fint, og vi var hjemme før klokka var sju! Godt fornøyd!

Rava masala for første gang til middag i kantina. Ny vri på pannekake med greier inni, og det var helt kurant.

Før leggetid tok jeg, Hanne og Ingeborg oss en runde Bananoramas, som er et Scrabblelignende spill som Lise har med seg hit. Gøy!

KTidlig på’n, ble henta av mr. Chandrasekar klokka 7, for å kjøre til et tuberkulosesykehus som ligger i staten Andra Pradesh, et godt stykke fra Vellore. Roselin hadde skremt oss med at det tok fire til seks timer å kjøre, og alle var godt forberedt til en lang biltur, med både musikk, bøker og kjeks. Da bilene kom viste det seg at den ene sjåføren var den samme som kjørte oss til Mysore. Jeg hadde heldigvis sikra meg en plass i den andre bilen. Det er utrolig hvor mange personer inderne synes det er behagelig å være i en vanlig personbil. I bilen var vi tre i forsetet, tre i baksetet, og tre i bagasjerommet, på benker på sidene. Egentlig hadde mr. Chandrasekar lyst til å ha inn en til i baksetet, men det ble ikke noe av. Jeg satt foran, og fikk beskjed om å sette meg bak, slik av Simon kunne sitte foran. Prøvde å formidle til han på en pen måte at jeg likså godt kunne sitte foran som Simon, men tror han skjønte at jeg ble litt irritert.

Turen gikk fint, og vi brukte bare nesten fire timer før vi var framme, selv om mr. C sa at det bare skulle ta to. Etter en kort introduksjon og et etterlengta dobesøk, skulle vi få en ”snack” og en kopp kaffe, siden det var litt tidlig å spise lunch. Dette viste seg å være et stort måltid i seg selv, med hvetekake, nudler, banan, kake, toast og kaffe.

Vi ble vist rundt på de forskjellige avdelingene, og på området. Alt var åpent og luftig, og det så ut som det hadde vært kjempefint som nytt, selv om det var slitt nå. Vi møtte mange pasienter med tuberkulose. De fleste av dem var nok smittsomme, og de er ikke isolert, slik de ville vært i Norge. Er ikke nervøs for at vi ble smitta, og hvis vi har blitt det, så blir det fanga opp av Helse Vest når vi kommer hjem, siden alle medisinstudenter må testes etter å ha vært på sykehus i utlandet.

Forelesning om TB var interessant, men mye av det har vi hørt før.

Lunchen fikk vi i forelesningssalen. Biryani, kylling, grønnsaker og egg.

Siden Sven var med oss denne dagen, hadde vi endelig en med litt autoritet, og samme interesser som oss, nemlig å komme hjem før natta. Derfor så vi ikke absolutt alle avdelingene og fasilitetene på sykehuset, som vi sikkert hadde gjort hvis vi var her på egenhånd. Blant annet droppa vi biblioteket, for som Sven Gudmund sa, ”a library is a library”.

Bilturen hjem gikk også fint, og vi var hjemme før klokka var sju! Godt fornøyd!

Rava masala for første gang til middag i kantina. Ny vri på pannekake med greier inni, og det var helt kurant.

Før leggetid tok jeg, Hanne og Ingeborg oss en runde Bananoramas, som er et Scrabblelignende spill som Lise har med seg hit. Gøy!

K

Dag 41: Oppgaveskriving

Denne dagen skulle vi egentlig vært med UiB-gjengen på omvisning igjen, men siden vi hadde sett det meste før, fikk vi lov til å være hjemme for å jobbe med oppgaven. Det er vanskeligere enn en skulle tro å få til å skrive noe når man kommer hjem fra skolen, særlig når det blir veldig lange dager, eller veldig begivenhetsrike. Fikk skrevet en del, i tillegg til å ordne litt praktisk, som for eksempel å gå på postkontoret, som jeg ikke har hatt tid til på lenge!

Bussen henta oss klokka 12 for å ta oss til Darling, der vi skulle spise lunch med de andre, og noen fra IDTRC. Det som egentlig skulle være en fellesmiddag med dr. Dilip Mathai ved bassenget, ble nedgradert til lunch på Darling uten Dilip. Mye god mat, og godt selskap.

Fikk gjort litt på oppgaven igjen etterpå også, men ellers en slapp kveld. Godt med en dag uten så tett program!

K

Dag 40: Nordmenn

Tirsdagen ble en lang dag. Noen av de som administrerer Global helse i Bergen (Sven, Borgny og Tone) har kommet til India for å hilse på, og for å se hvordan programmet fungerer. De ville se litt forskjellig av hva vi holder på med, og denne dagen skulle vi til Ambur, og Bethesda sykehus, som vi har besøkt en gang før, og på HIV hjembesøk. Vi ble henta ganske tidlig, og plukka opp de andre norske på Darling hotell, der de bor denne uka. Hyggelig å se noen kjente fjes, og å snakke norsk (med andre enn ”oss selv”)!

Vi fikk en omvisning på sykehuset, og forelesning om pediatri (barnemedisin). Forelesningen var veldig spennende, og vi fikk se barneavdelingene, og hilse på noen pasienter. Legen som fulgte oss var veldig flink og pedagogisk. På ei av avdelingene møtte jeg igjen ei jente jeg møtte i dokø sist vi var her, som jobba som tekniker på sykehuset. Veldig søt, og utrolig blid! Etter hvert var det vår gamle venn Rajesh/Steve som skulle vise oss rundt, og han ble veldig ivrig, og la ut i det vide og det breide. Vi ble sultnere og sultnere og dermed mindre og mindre interesserte.

Vi skulle ta buss for å spise lunch, og planen var å spise biryani (ris og enten kylling eller grønnsaker kokt sammen), noe Ambur visstnok er kjent for. Men siden det hadde vært en muslimsk høytid dagen før, var alle biryanisjappene stengt, og vi måtte kjøre bussen en halvtime for å komme til en annen restaurant. Vi fikk oss en god lunch til slutt, selv om jeg tror UiB-Tone syntes det var noe i sterkeste laget. Godt forståelig!

Etter lunch gikk turen til hjembyen til Vijay. Der fikk vi møte flere HIV-pasienter. Vi prøvde å være flinke til å spørre og grave, siden Vijay visstnok syntes vi hadde litt få spørsmål sist vi var på hjembesøk. Tror han ble fornøyd denne gangen. Tøft gjort av pasientene å snakke med oss, i sin egen hjemby. Det er mye stigma knytta til det å være HIV-positiv, selv om de sa selv at det gikk greit i hverdagen. Håper det er sant.

På hjemveien var vi innom to lærfabrikker, og fikk se hvordan læret blir behandla fra ferskt til ”ferdig”. Det var lite aktivitet på grunn av høytid, og vi så egentlig bare maskinene og  læret, og ikke så mye hvordan det ble gjort.

Busstur hjem, og middag på Darling med Sven, Tone og Borgny. Hyggelig.

K

Dag 39: Rehab

Opp i otta, etter en særdeles dårlig natts søvn. Diverse myggstikk mistenkelig samla på høyre overarm (noen hadde slurva med myggsprayen) klødde som besatt, og jeg var oppe flere ganger for å klø, dusje i kaldt vann og generelt bevege meg for å tenke på noe annet. Mulig jeg fikk et par timer på øret til sammen. Har nå investert i ”Odomos” – indisk myggmiddel, som ser ut som tannkrem – siden jeg nesten er tom for min kjære Autan. Valgte selvfølgelig den uten naturlige ingredienser, her vises det ingen nåde!

Chandrasekar og Road Runneren stod på døra klokka halv sju, og det var en liten gjeng av oss som hadde dratt oss opp for å se selve bryllupet. Vi kom fram i sjutida, og denne gangen fikk vi med oss store deler av seremonien, og slutten, i motsetning til sist. Når den nærma seg fikk alle utdelt litt ris med blomster i. Så begynte trommene å spille mer og mer intenst, og da det hele var over, kasta alle risen og blomstene på brudeparet. Veldig fint, og gøy! Etter seremonien gikk vi til frokost, som var det vanlige – ris, saus og brød. Skjønner ikke at inderne ikke blir lei, selv om Mikkel Eskil så fint minte meg på i går at det er jo omtrent det samme som at vi spiser nesten bare brød. For så vidt et godt poeng. Da vi gikk fikk alle hver sin kokosnøtt (det fikk vi i går også), som jeg er litt usikker på om jeg skal angripe, eller hive.

Vi dro direkte fra bryllup til skole, som i dag foregikk på rehabiliteringsenheten til CMC. De fleste pasientene vi så der hadde vært utsatt for ulykker, enten i trafikken eller på arbeidsplassen. Jeg kan ikke si jeg er direkte overraska over at det er mange slike skader i India. Mange av pasientene hadde også fått feilbehandling tidligere, og hadde fått en enda verre tilstand enn de hadde i utgangspunktet. Vi besøkte fysioterapi, occupational terapi, og flere andre ”avdelinger”. De fleste som blir innlagt på rehabilitering blir der i omtrent seks måneder. De kan bo billig på general ward, og deler da rom med en hel gjeng, og har et slags felleskjøkken, eller de kan betale mye, og bo kjempefint, med eget bad, eget kjøkken, stue, aircondition, kjøleskap og TV. Store forskjeller!

Ettermiddagen hadde vi fri i dag, noe jeg var glad for siden jeg var fryktelig trøtt. Etter en liten lunch i kantina (fortsatt mett etter en massiv frokost) la jeg meg på senga i Malibu, og sov i to timer. Det hjalp veldig! Egentlig gjorde jeg fint lite hele ettermiddagen, helt til vi skulle ut og spise på Surabi halv sju. Før vi dro fortalte vi resepsjonisten her at det stadig forsvinner mat fra kjøleskapet i andre etasje, særlig bananer og sjokolade, men også juice, og her en dag, en bit av Ingeborg sitt eple! Vi har våre mistenkte blant de ansatte i Bergen house, men sa ikke så mye om det til Albert. Han skulle be de andre ansatte om å passe på, så da vet de hvertfall at vi vet at ting blir borte. Blir spennende å se om forsvinninga plutselig gir seg etter dette.

Tok bussen til byen, og satte oss opp på takterrassen på Surabi. Der satt allerede Hanne, Ingeborg, Marte og svenske Kerstin, som hadde kommet rett fra yoga. De hadde bestilt mat, men ikke fått, og begynte å bli veldig sultne og utålmodige. Vi bestilte ganske raskt, og satte oss til å vente. Og vente. OG VENTE. Da vi hadde venta i omtrent en time, og de andre i en og en halv, og i mellomtida etterlyst maten flere ganger, kom den endelig. En av kelnerne som gikk rundt der var tydelig berusa, og hele middagen ble egentlig litt ødelagt av dårlig stemning. Vi la igjen betaling på rupee’en, og i alle fall Ingeborg lovte kelneren at hun aldri skulle komme tilbake igjen. Heia Darling, der er det mye bedre service! Tips, hvis noen skal til Vellore en gang!

Gleder meg til frokost i morgen, jeg har nemlig investert i gulost, tomat og agurk, og har planer om å lage toast i vårt flunkende nye toastjern, som vi har fått etter at en viss totenkrølltopp klarte å sette fyr på et knekkebrød, og dermed ødelegge brødristeren, til resepsjonist Alberts store fortvilelse. Sånn kan det gå. 

K

Dag 38: Bryllup igjen

November til januar er bryllupssesong i India, og nå skulle vi på vårt andre bryllup på ei uke. Her går det unna!

Dagen begynte med at jeg og Lise var med Roselin i kirka. Spennende å se hvordan sånt foregår i et såpass religiøst land. Gudstjenesten var oppe i andre etasje i et helt vanlig hus. Der var det en liten sal, med scene og prosjektor. God stemning, selv om jeg og Lise nok ikke var helt enige i alt presten mente, blant annet at man ikke skal se på verdslige filmer, eller høre verdslig musikk. Jeg fikk hilse på familien til Roselin, både mannen Deepak og sønnen Jonathan.

Etter kirka strøk jeg sarien til bryllupet, og så dro jeg, Hanne og Ingeborg til Golden Temple, Vellores eneste turistattraksjon. Vi måtte gå det siste stykket, siden det var veiarbeid, og autoen ikke kunne kjøre helt fram. Det var ikke lange turen, så det var greit. Etter mye om og men fikk vi levert fra oss sko, vesker, mobiler og kamera, i hver sin luke. En vakt prøvde å forklare oss hva som var forskjellen på billettprisene, og det viste seg at inngangen til tempelet var omtrent akkurat der vi stod, men hvis vi ville gå inn gratis, måtte vi først vente en time, og så gå tre kilometer (uten sko). Det var ganske uaktuelt. For 100 Rs måtte vi bare gå en runde på en og en halv kilometer, så vi prøvde oss på det. Etter å ha gått ganske langt i en slags murtunnel, med gitter som den ene veggen, kom vi fram til utgangspunktet, bare på andre sida av gjerdet. Vi kunne gått rett inn, men for 3000 Rs. Indere er rare. Da vi først kom inn til selve tempelet var vi veldig glade for at vi ikke hadde gitt opp. Hele tempelet var dekket av gull, med utrolig mye detaljer i alle kriker og kroker. Fin park rundt, der det til og med var vann i fontenene (noe det er omtrent første gang vi har sett). På vei ut ble vi geleidet inn i alle souvernirbutikkene, men vi motstod fristelsen. Auto hjem igjen, etter en vellykka tur.

Roselin kom klokka fem for å hjelpe oss med påkledningen. Denne gangen skulle hun også være med, og hun hadde på seg en nydelig rosa sari. Gruppebilde igjen, før Road Runneren henta oss. Det var eieren av transportfirmaet som skulle gifte seg med ei av jentene som jobber på IDTRC.

Dette bryllupet var mye morsommere enn det forrige. For det første virka brudeparet glade, i motsetning til sist. Bruden smilte fra øre til øre, og det var mye mer løssluppen stemning blant gjestene. Fotografering sammen med brudeparet er jo obligatorisk, så den var vi gjennom. Bandet som spilte inviterte Simon opp på scena for å spille trommer! Alt er dokumentert på film – utrolig morsomt! Middagen var noe lignende som sist, og veldig god. Høydepunktet kom da vi oppdaga at de hadde popcorn, og SUKKERSPINN!  Ikke mye som skal til for å glede en gjeng med ungdommer fra Norge. Mr. Chandrasekar var ikke så interessert i dette som oss, og geleida oss fort ut av selskapet når alle hadde fått. Vi dro derfra klokka ni, noe vi syntes var tidlig, men som jeg tror mr. Chandrasekar syntes var mer enn seint nok. Bussen kjørte oss hjem etter en vellykka kveld. Vi bestemte oss for å stå opp tidlig, for å dra på seremonien om morgenen.

K

Dag 37: Oppgave

Denne lørdagen ble den første ordentlige oppgavedagen her i Vellore. Alle har oppdaget at oppholdet her faktisk kommer til å ta slutt – nå har vi bare tre uker igjen på å skrive oppgaven. Derfor var det veldig stille i Bergen house nesten hele dagen, siden alle satt i hver sin krok og leste artikler, gjorde intervju, eller skrev. Selv fikk jeg ned tre sider i løpet av dagen – godt å endelig komme i gang!

På ettermiddagen begynte samtlige beboere i Malibu å slitne, og det var vill jubel da vi fant ut at det går an å se ”Nytt på Nytt” på nett-TV! Og enda bedre – vi har tre episoder vi ikke har sett ennå, som ligger og venter på oss på nrk.no. Vi sparer til en god anledning!

Middag på Darling om kvelden, og utrolig nok klarte jeg og Ingeborg å bestille en rett som var så lite krydra at det ikke smakte noe som helst. Visste ikke at det var mulig i dette landet. Det positive med kjip middag er at man har god plass til dessert!

Filmkveld hos Lise og Camilla, vi så Bridesmaids, og den var hysterisk morsom! Anbefales!

Etter et lite nachspiel hos Hanne og Ingeborg ble det en av de seineste kveldene vi har hatt i Bergen house. En fin, og avslappende dag!

K

Dag 36: Health education

I dag begynte ikke skoledagen før klokka ett, så jeg fikk litt tid til å jobbe med oppgave før vi begynte. Lunch i kantina med Lise før bussen henta oss klokka ett.

Første post på programmet var å besøke et lokalhelsesenter som drives av RUHSA. Vi fikk se hvordan de jobba der, og hilse på både ansatte og pasienter. Etterpå kjørte bussen oss tilbake til Vellore, og vi spiste middag på en restaurant vi ikke har prøvd før, med god mat.

En time med buss seinere kom vi fram til en liten landsby der det skulle være health education på kvelden. Dette skulle vise seg å bli et høydepunkt! Da ungene i landsbyen skjønte at det var kommet en hel gjeng med hvite jenter stimla de seg rundt oss, ropte og skreik, og ble enda med oppspilte da de så at vi hadde med oss kamera. Tydeligvis ikke ofte de hadde slikt besøk.

Dobesøk i landsbyen var også interessant, selv om vi begynner å bli vant til de indiske toalettene, som egentlig bare er et hull i bakken med porselen på. Denne doen hadde ikke dør, men en palmeblad-levegg, og det var stummende mørkt. Det hele gikk overraskende bra! De indiske damene som fulgte oss ble litt overraska da vi dro fram antibac en etter en, tror ikke de skjønte helt hva vi dreiv med.

Tilbake ute ble vi plassert på plaststoler som vanlig, selv om alle de andre satt på bakken. De hadde satt opp et stort lerret der de skulle vise film og et lite avlukke der det skulle være dukketeater. Like før programmet starta begynte det å bøtte ned, og vi ble losa inn i et lite hus i nærheten. Damene som var der skravla i vei til oss på tamil, og vi nikka og smilte som best vi kunne. Alle fikk juice, og sitteplass. Ungene prøvde stadig å komme inn for å se, noe som ikke var populært blant de voksne, som løp etter dem, kjefta og slo til de forsvant. Så gikk det kanskje fem minutter før noen prøvde seg på nytt, og fikk samme behandling. Rart å se, virker som det er helt vanlig å slå både barn og dyr her i India.

Da det slutta å regne gikk vi ut igjen, og fikk se helseopplysningsforestillingen. Dukketeateret skjønte vi ikke noe av, alt foregikk på tamil, noe ei av jentene som stod bak meg syntes var veldig morsomt. Film om ernæring hadde i alle fall bilder, og vi skjønte nogenlunde hva som var innholdet. Først så vi underernærte barn, så overvektige, og så lista de opp forskjellige matvarer som pommes frites, chips og kjeks, før de gikk over på grønnsaker, kylling og fisk. Film om diare var omtrent like forståelig – tror vi fikk med oss hovedpoenget. Høyt lydnivå (som over alt i dette landet)!

Under hele seansen ble vi pirka borti og snakket til av mange barn. Tok mange bilder, men det var litt mørkt, så ikke alle ble så bra. Gøy var det.

Vi fikk etter hvert revet oss løs, og kom oss tilbake til bussen. Turen hjem tok omtrent en time, og underveis så vi ”Blood diamond” i Roadrunneren, med veldig svak lyd, som jeg mistenker var dubbing på tamil, så det var egentlig like greit.

Er nå tilbake i Bergen house, sitter i gangen med Hanne og Ingeborg, alle med hver sin data, kaffekopp og sjokolade – det er jo tross alt fredag!

K

(Denne masta er akkurat så høy som den ser ut. Trygt?)