Egentlig hadde vi planlagt å være en halv dag i Delhi, bare som en siste stopp før vi skulle sette oss på flyet hjemover. Derfor hadde vi egentlig ikke satt oss så veldig inn i Delhis severdigheter, men vi hadde hørt at det ikke var så altfor mange av dem, og at de ikke var så altfor spennende.
Vi hadde booka ei natt på hotell der i utgangspunktet, så spørsmålet var om det samme hotellet hadde plass til oss noen ekstra netter. Første natta var det i alle fall plass, men de visste ikke om vi kunne bli der alle nettene. Vi kryssa fingrene. I tillegg var vi noe skjelvne når de skulle sjekke passene, ettersom Hanne sitt visum ikke var gyldig, noe som hadde gjort at vi ikke fikk bo på hotellet i Varanasi. Heldigvis var det en litt uoppmerksom, eventuelt veldig grei, hotelleier.
Rommet vårt hadde akkurat (!) plass til ei dobbeltseng og ei ekstraseng, i tillegg til et lite bad. Det var min tur i ekstrasenga disse dagene.
Torsdag morgen dro vi rett til kontoret der vi skulle prøve å ordne visumet. Etter å ha venta ei stund ble Hanne bedt om å gå til en annen bygning. Dermed satt jeg og Ingeborg igjen på venterommet ”aleine”, sammen med ei fortvila columbiansk jente og to pratsomme afrikanere, i tillegg til en masse andre.
Vi fant ut at vi ikke kunne sitte der hele dagen, så vi endte opp med å dra til byen. Egentlig ville vi gå på et kjøpesenter, siden vi nå begynte å bli litt lei av India, og egentlig bare ville gå i fred, uten å passe oss for kuer og innpåslitne selgere. Vi gikk innom noen butikker i sentrum, før vi spurte noen om veien til et kjøpesenter. Han sa: ”Bare ta metroen til ”suasjnaga”, noe Ingeborg huska fordi det hørtes ut som Schwarzenegger. Dermed gikk vi til metroen, og studerte kartet nøye, før vi fant det som ligna mest på det mannen hadde sagt, nemlig Subhash Nagar, og dro dit i håp om at det var det riktige. Og jammen traff vi. Dermed ble hele dagen brukt på å traske rundt i butikker. Som vanlig kjøpte jeg ikke så mye, men det var veldig behagelig å være i litt ”vestlige” omgivelser noen timer.
På hotellet møtte vi Hanne igjen, som hadde sittet i timesvis på kontoret. De hadde ordna noen papirer som de skulle sende til Foreign Regional Registration Office (FRRO), så dit måtte hun dagen etter. Der skulle det ordne seg, hadde saksbehandleren sagt. Stemningen var derfor optimistisk da vi la oss andre kveld i Delhi.
FRRO ble også langvarig, og jeg og Ingeborg fikk oss enda en dag på kjøpesenter, etter å ha sittet på et venterom omtrent en time denne dagen også, nå sammen med en masse afghanere. Hanne ble sittende og vente i åtte timer, uten at noe skjedde. Papirene som skulle sendes fra det forrige kontoret kom aldri, og siden ingenting foregår på data, og ingen har oversikt, kommer du ingen vei uten papirer. Altså var det fredag ettermiddag, ingen forlengelse av visumet, kontoret var stengt lørdag og søndag, og natt til mandag hadde vi billett hjem. Optimismen var ikke fullt så stor, men vi bestemte oss for å prøve å gjøre det beste ut av helga likevel.
Lørdagen dro vi til Agra med bil for å se Taj Mahal, et av verdens sju (?) underverker. Turen var lang, og det var mye trafikk, men det var så absolutt verdt det. Sjåføren vår hadde ordna med en guide som skulle vise oss rundt, og han gjorde at hele besøket ble veldig effektivt, med minimal køventing og spekulering på hvor vi skulle gå. Han fortalte oss historia om byggverket, nemlig at det ble bygget av en konge til minne om kona hans, som døde i barsel med deres fjortende barn. Da vi kom inn gjennom porten var det som å komme inn i en eventyrverden. Byggverket er så imponerende, og så perfekt at det nesten ikke ser ekte ut. Ingeborg starta besøket med å bli bæsja på av ei due, noe som kanskje satte en liten stopper på gleden, men ikke en stor stopper. Guiden tok mange bilder av oss utenfor, og vi knipsa flittig sjøl også. Vi fikk oss en tur inn også. Inne var det en modell av gravene til kongen og dronninga, de ekte gravene var visst i den avstengte kjelleren. Det var fryktelig mye folk, så det ble en kort visitt, men likevel gøy å ha sett.
Etter besøket i Taj Mahal fikk vi oss en matbit, før guiden viste sine sanne hensikter. Han ”guida” oss rundt til diverse suvernirbutikker og steinverksteder, i håp om at vi skulle handle. Det virka som det var mange guider som drev på samme måte, for det var mange turister inne i butikkene, som lå ganske skjult til. Vi kjøpte oss noen postkort, og det var det. Inntrykket av guiden ble litt ødelagt, men han hadde vært veldig hjelpsom inne i Taj Mahal, så han fikk litt tips av oss likevel.
Bilturen hjem gikk fint, og vi bestemte oss for å spise litt på samme restaurant som vi hadde vært på nesten alle dagene, AlfaSpice. Den lå like ved hotellet, og hadde live musikk (type indisk) hver kveld. Gøy!
Søndag, og siste mulighet for å få sett noen turistattraksjoner i Delhi. Vi dro til Red Fort, som hadde blitt bygd av samme konge som bygde Taj Mahal. Ganske lik byggestil, og flott å se. På vei ut igjen møtte vi tilfeldigvis Simon og Ane Marte. Det viste seg at de også hadde vært i Agra dagen før, det samme hadde visstnok Karianne og Marte, og tre andre jenter fra kullet, som ikke går Global Helse. Det hadde altså vært muligheter for å møte kjentfolk, men vi hadde ikke sett noen. Koselig å treffe Simon og Ane Marte igjen, og høre litt om hva de hadde opplevd de siste ukene.
Etter Red Fort gikk vi for å se Indias største moske, som lå like ved. Det var et imponerende byggverk, men vi ble litt irriterte, siden det var noen menn på utsiden som absolutt skulle ha betaling for at vi skulle få gå inn. Det viste seg etter mye om og men at det egentlig var kameraene de ville ha betaling for, så vi gikk inn to og to, mens en stod igjen på utsiden og passa kameraene. Da vi kom inn var det massevis av indere som knipsa i veg, og jeg er helt sikker på at de ikke hadde betalt noe. Sånn er det å være hvit turist.
Det var en rar følelse å dukke ned til metroen, siden jeg visste at det kom til å være siste gang jeg så markedsgater og kaos-India på lang tid.
Vi tilbrakte de siste timene på fot-spa, noe som gjorde godt etter å ha traska rundt i sandaler i ti uker. Ingeborg fikk pedikyr, og fikk skrapt bort lag på lag med død hud, noe han som gjorde det påpekte. Jeg og Hanne fikk massasje, noe som også var behagelig, selv om jeg vil tro at beina mine ikke var spesielt delikate. Satser på at de som jobber der er vant til å se litt av hvert slags bein.
Svipptur innom hotellet, før vi satte kursen mot flyplassen, og spenningen steg.
K
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar