Det tok vel omtrent to sekunder før vi ble tilbudt drosje av en av de mange sjåførene som hadde samla seg på perrongen. Vi var litt skeptiske, og bestemte oss for å gå bort dit drosjene stod for så å bestemme oss for hvem vi ville sitte på med. Bilen vi endte opp med var vi helt sikre på at var for liten til både oss og all bagasjen, men sjåføren insisterte på at det skulle gå fint. Han hadde nemlig takgrind. Vi trodde selv at sekkene våre var veldig tunge, men det var tydeligvis ikke noe problem, og han kasta de bokstavelig talt opp på taket, bant dem fast, og var klar til å kjøre. Han ville ha 250 Rs for turen, og vi foreslo 200, som han godtok med en gang. Altså ble vi lurt, igjen. Vanskelig, når en ikke aner hvor langt en skal.
Hotellet var, i forhold til Evershine, HELT fantastisk. Det var en befrielse å komme inn i et tørt rom, uten jord på gulvet og frosker i sluket. Dette hotellet har dobbeltseng, romslig ekstraseng (selv om det er litt vanskelig å komme forbi), fint bad, dyner(!) og gode greier. Eneste minus er at sekkene våre stinka fryktelig etter det forrige. Hanne satte i gang med klesvask, mens jeg fant ut at det gikk an å sende klær til vask. Dermed fant jeg en god bunke med plagg som jeg skulle sende ut dagen etter. Etter hvert fant jeg ut at det var ikke bare smart fordi jeg ikke gadd å vaske, men også fordi det er begrensa med plass til klestørk på et hotellrom. Det var godt å legge seg tidlig i ei rein seng.
Fredag. Vi begynte dagen med frokost på rommet. En mann kom på døra med tre porsjoner – toast, omelett og syltetøy. Så gikk vi ut i den store verden. Mumbai kan minne litt om en indisk versjon av London. Katedraler, skolebygninger, togstasjoner, og bibliotek – alt er veldig forseggjort, og det er lett å skjønne at de er bygd av briter. Vi traska litt gatelangs, blant anna gikk vi Lonely Planets ”walking tour”, som endte opp med ”Gateway to India” ved vannkanten. Dette er et stort monument bygd av britene, som skulle symbolisere at man var kommet fram til India når man kom sjøveien. Det krydde av ”fotografer” som ville ta bilder av oss, og som hadde med seg en liten printer, så vi kunne få bildene der og da. Vi takka nei til det. En annen kom bort til meg, knytte en gul og rød tråd rundt høyrehanda mi og ga meg noen hvite sukkerklumper, siden det skulle bety lykke. Det skulle visstnok også bety lykke å gi han 10 rupees for dette, men han fikk ingenting av meg.
Lunchen ble inntatt på det som i følge Lonely Planet er et av de fineste spisestedene i Mumbai (det fant vi ut etter at vi hadde kommet inn). Beklageligvis er jeg fortsatt ikke helt i toppform av malaronen, selv om jeg ikke på langt nær er som jeg var. Men det setter en stopper på appetitten, og jeg spiste en pizza margarita og iste. Kanskje ikke så kreativt, men veldig godt, selv om bunnen var så tynn og sprø at den knuste.
Etter lunch gikk vi litt mer rundt i byen, før vi satte oss i en park der folk spilte fotball og cricket. Vi prøvde å få med oss reglene bare ved å se på, men det viste seg å være vanskelig. Etter ei stund tok Hanne affære og gikk bort til dem for å spørre. Det viste seg at de ikke spilte med ordentlige regler, det forklarte en hel del. Cricket er den mest populære sporten i India.
Vi har veldig lyst til å dra på kino mens vi er her, for å få sett en ekte Bollywoodfilm. Problemet er bare at alle filmene er på hindi, eller et annet indisk språk, og uten engelsk teksting. Ikke så fristende å sitte i en kinosal i to timer uten å skjønne noe særlig av handlinga. På vei hjem til hotellet gikk vi likevel innom en kino bare for å høre, men det var det samme problemet. Bomtur igjen.
Litt avslapping på rommet før vi gikk ut for å spise middag. Vi gikk så langt som over veien fra hotellet før vi fant en riktig å hyggelig restaurant. God mat. Etterpå gikk vi en tur langs sjøkanten, der er det ei lang promenade som også tydeligvis var populær blant inderne. Massevis av både voksne og barn. En fin tur.
De neste dagene i Mumbai ble inntrykket av en britisk by endra en hel del. Vi bevega oss litt mer rundt i byen, og så store slumområder, og mye mer fattigdom enn det vi hadde sett akkurat i bykjerna. Likevel opplevde vi mye spennende og mye gøy. Vi gikk og gikk, og tok tog en del. På togstasjonen like ved der vi bodde så vi blant annet en hel gjeng med dabbawallaer. Dette er menn som leverer lunch til byens arbeidere. På en måte blir det som et intrikat postsystem, der lunchboksen hentes hjemme hos kona, og fraktes til kontoret der mannen jobber. Visstnok er de fleste av disse dabbawallaene analfabeter, og de bruker et slags eget skriftsystem med egne tegn, som gjør at veldig få bokser havner på feil plass. En dag besøkte vi Mumbais største vaskeri, som var et rutenett av betongvegger, tørkestativ og småhus der vaskerne bodde. Svært lite av arbeidet ble gjort med maskiner, og det var menn som stod og slengte rundt på klærne, alt fra truser til store sengeklær. Det var nok en slitsom jobb.
Mumbai er en veldig spennende, men slitsom by, med fryktelig mange mennesker på et relativt lite område. I følge Lonely Planet bor 54 % av befolkningen i byen i slumområder, og det sier litt. Vi hadde noen fine dager likevel. Av og til må man bare stenge sånt litt ute, hvis en skal ta alt innover seg går det nok ikke an å ha det bra noe sted i India.
K
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar