Vi ankom Varanasi tirsdag formiddag. Vi hadde på forhånd takka nei til at hotellet skulle ordne taxi for oss, vi tenkte det måtte gå greit å ordne selv. På parkeringsplassen stod det sikkert hundre taxisjåførerer, og alle omtrent krangla om hvem som skulle kjøre oss. Vi endte opp med en som nesten ikke kunne engelsk, men han forstod hvor vi skulle, og vi kjørte. Visstnok var det ”holiday” i Varanasi denne dagen, å da vi kom inn til byen stoppa plutselig sjåføren bilen, og sa at vi måtte komme oss til hotellet på egenhånd derfra, siden han ikke fikk lov til å kjøre oss lenger. Litt irriterende å ikke få beskjed, siden vi hadde betalt for å bli kjørt til døra. Men det var bare å hekte på seg sekkene og begynne å traske.
Etter hvert fikk vi tak i to sykkelrickshawer, og stabla både oss selv og all bagasjen opp i dem, før vi dra videre mot hotellet. Syntes litt synd på han som skulle ha med seg meg og Ingeborg, siden vi sikkert hadde med oss femti kilo bagasje, i tillegg til oss selv. Heller ikke sykkelrickshawen kunne ta oss helt til hotellet. Det vi ikke hadde fått med oss om Varanasi var at mot elva er det fryktelig trange gater, og det går ikke an å komme fram på noen annen måte enn på beina, eller med motorsykkel hvis du er en vågal inder. Gatene er som en labyrint, og vi spurte om veien på omtrent hvert gatehjørne. Da vi var helt sikre på at vi måtte ha gått oss bort, kom vi endelig fram til Alka hotell, som ligger ved bredden til Ganges, hinduenes hellige elv, og målet med turen. Rommet vårt viste seg å vende ut mot elva, og vi hadde en bitteliten balkong. Derfra så vi rett ut på elva, som var helt brun av aske.
Oppholdet i Varanasi skulle vise seg å bli litt kortere enn først antatt, siden Hanne sitt visum hadde gått ut, noe hotelleieren ikke var helt fornøyd med. Han ordna skyss til politistasjonen, der vi ble møtt av en hyggelig politimann i knall gul strikkavest. Han ga oss tillatelse til å bo ei natt på hotellet, men da måtte vi ta første fly til Delhi neste dag, for å prøve å ordne visumforlengelse. Altså hadde vi en ettermiddag og en morgen igjen på å få sett Varanasi.
Middagen ble spist i en fei på et hustak, og så gikk vi for å oppleve området rundt elva. Vi begynte med å leie en robåt med roer – og fikk sett hele stripa med ”gat”-er (tempelgreier langs elvebredden), likbrenning og andre seremonier. Helt utrolig å se. Jeg tror Varanasi er et av de mest surrealistiske og spennende stedene man kan reise til. Stemningen var generelt veldig spirituell, med munker over alt, mennesker som ber ute i vannet, brenninga og det hele. I tillegg lukta hele byen brendt.
Etter å ha vært på båttur gikk vi oss en tur i motsatt retning, der vi visste at det skulle være en viktig kremasjonsplass. Fra båten hadde vi bare sett noen enslige bål, men her var det annerledes. Bål på rekke og rad. Først ble de døde båret inn på ei båre, så dyppa i vannet, og så brendt. Hinduene tror at hvis de blir kremert, og særlig ved Ganges, så vil de slippe fri fra reinkarnasjon og komme til himmelen. Barn, gravide, leprasjuke og noen andre grupper blir ikke brendt, men bare sluppet ut i elva bundet til en stor stein. Vi så flere små barn pakka inn som lå klare langs elvebredden. Sterkt. Det var bare menn som var med på disse seremonien, siden kvinnene visstnok var for følsomme til å være med på slikt. Dessuten er det et problem at kvinnene ofte kaster seg på bålet for å få bli med mennene til himmelen. Jeg tror nok kanskje noen av inderne reagerte på at vi som jenter var der. Rett bak bålene var det salg av store mengder ved, av et spesielt tre som skulle lukte sterkt. Det hele var en veldig spesiell opplevelse. På en måte kan man si at det var ekkelt, men samtidig var det også noe fint over det, siden alle de døde der hadde dødd naturlig, og endelig fikk gjennomført deres mest sannsynlig største ønske.
Vi gikk oss en tur i smågatene på kvelden, før vi endte opp på en koselig liten kafe, der vi spiste pannekaker og drakk te. Nesten bare turister der – sånn er det når Lonely Planet skriver pent om noe.
Morgenen etter ble frokosten fortært på en liten hyggelig kafe, som ble drevet til inntekt for en skole på frivillig basis. Etter litt om og men fikk vi alt vi hadde bestilt, og det var god mat. En av de som jobba der viste seg å være astrologi(-nomi-?)-student og ville lese hendene mine. Han fant ut at jeg var en åpen person, som likte å gi hundre prosent, men så fikk jeg bare femtifem prosent tilbake. Sånn kan det gå.
Vi gikk oss en tur langs elva, i dagslys denne gangen, og så munker, folk som bad, folk som vaska klærne sine i elva (!), unger som lekte med drager, menn som tygde panblader (æsj) og en million gutter som spurte om vi ville på båttur.
Varanasi var absolutt et høydepunkt for turen, og det var egentlig nok å være der en dag. Et sted som ikke ligner noe annet, og som det er tydelig at betyr mye for mange hinduer. Vi var enige om at det var det rareste, mest spennende og mest utrolig stedet vi noen gang hadde vært, og egentlig kunne tenke oss.
I all hast hadde vi dagen før bestilt flybilletter til Delhi, en distanse vi egentlig skulle reise med tog, noe vi egentlig var glade for at vi slapp. Nå venta jakta på visum, noe vi var over middels spente på.
K
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar