Hjemreise 12. desember

Nå er jeg klar over at det er lenge siden vi kom hjem fra India. I skrivende stund sitter jeg hjemme på Toten ved langbordet, omringet av julestjerner, julenisser, julemat og familie. Kjempedeilig å være hjemme til jul, og egentlig spesielt i år.

Bloggen går mot slutten, men jeg har igjen en dag å fortelle om, nemlig 12. desember, den dagen vi reiste fra India og hjem til Bergen.

Vi satt i taxien mot flyplassen da Roselin ringte for å ønske oss god tur hjem, og høre om alt var i orden. Vi fortalte henne om det manglende visumet, og hun var enig med oss i  at det var verdt et forsøk å bare dra til flyplassen og prøve seg. Dermed ble vi litt mer optimistiske på at det skulle ordne seg. Det var veldig koselig å snakke med Roselin igjen, men hun hørtes sliten ut, stakkar, med ny jobb, og en liten gutt som hadde vært syk i ukesvis.

På flyplassen møtte vi igjen alle de andre, solbrune og fine, med mange nye og spennende opplevelser i bagasjen. Alle fikk levert bagasjen uten problemer og fylt ut immigration-skjemaet for å reise ut, før vi samla gikk mot immigration-skranken.

Det skulle vise seg at det ikke bare var Hanne sitt visum som ikke var helt i orden. Chandrasekar hadde jo tatt seg av alt som innebar kontakt med politiet mens vi var i Vellore, og hadde ikke skaffa oss det riktige stempelet i passene. Heldigvis hadde vi fått et skjema som viste at vi hadde gjort det vi skulle, så de lot oss komme gjennom kontrollen. Mens en og en ble losa gjennom ble vi mer og med spente på hva de skulle si til Hanne sitt utgåtte visum. Det begynte med at betjentene bak skranken så rart på hverandre, det virka ikke som det var en vanlig situasjon å komme opp i. Den umiddelbare reaksjonen var ”hvordan skal jeg kunne sende deg ut uten visum?”, hvorpå Hanne satte i gang å forklare hva som hadde skjedd. Om telefonsamtaler med den indiske ambassaden i Norge, en ikke så hjelpsom administrator i Vellore, om politistasjonen i Mumbai, politistasjonen i Varanasi, MHA og FRRO i Delhi, og ingen ordning. Mannen mente likevel at det ikke var hans problem, og at Hanne bare måtte dra til FRRO igjen og få ordnet det dagen etter. Var det en ting som ikke var særlig fristende der og da, så var det å være visumløs aleine i Delhi midt på natta uten hotell. Vi var ikke særlig høye i hatten noen av oss der vi stod, da han til slutt sa at han beklagde, og hvis han kunne ha hjulpet oss så ville han gjort det. Vi var på nippet til å gi opp, men måtte bare prøve litt til. Både jeg og Ingeborg fortalte først historien på akkurat samme måte som Hanne etter tur. Vi hadde gjort alt vi kunne, alle hadde søkt med samme opplysninger og vilkår, men likevel fått vidt forskjellige datoer i visumene. ”Vi går på CHRISTIAN MEDICAL college og har eksamen i MORGEN! Please! Hva ville DU ha gjort, SIR?” prøvde jeg å si med en rolig, men likevel litt bestemt og litt redd stemme, samtidig som jeg vifta med mitt eget pass som hadde gyldig visum til femte januar. Det endte opp med at han samle inn seks gyldige pass, og gikk for å snakke med ”sjefen”, selv om han før hadde fortalt oss at det var ingen å snakke med, å ingenting han kunne gjøre. Både Hanne og mannen ble borte ei god stund. Da de kom tilbake var det mannen som ledet an, og Hanne trasket bak med sekken på ryggen, og det var ikke så lett å tolke fra kroppsspråket hva som hadde skjedd. Da de passerte oss, som stod der i ei lita klynge og sperra veien ut fra ”immigration”, sa han: ”She’ll get through”. Det er lenge siden jeg har vært så glad. Det hadde hengt over meg i dagesvis, og jeg hadde litt den samme klumpen i magen som jeg hadde de siste årene på videregående da vi var så redde for at de skulle komme og ta Mina og Maryam fra oss. Jeg gråt og lo om hverandre, og gikk med MEGET lett sinn mot sikkerhetskontrollen. Vi hadde klart det.

Videre gikk alt veldig greit. Vi var glade for at vi hadde vært ute i veldig god tid, og hadde det ikke travelt selv om vi hadde stått lenge i  kontrollen. Jernelefanten jeg hadde i sekken måtte jeg ta ut og vise fram til de i sikkerhetskontrollen, de så ikke så godt fra bildene hva den egentlig var for noe. Forståelig nok. Kontrolløren syntes den ligna mer på en sjiraff.

I taxfreebutikken var det julestemning med ansatte i nisseluer og et lite band som vandra rundt i butikken med gitar og sang julesanger. Jeg kjøpte ny lommebok (som jeg hadde lett etter i mange butikker før) en masse te, og Taj Mahal-konfekt, før jeg og Hanne tok en matbit før flyet skulle lette.

Flyturen var lang, og forvirrende, siden det plutselig var natta da mi innebygde klokke trodde det begynte å bli morgen. Jeg så litt på film og leste i Salman Rushdie-boka jeg holder på med. Den er ei hard nøtt å knekke, og jeg er fortsatt ikke ferdig med den her jeg sitter i jule-Norge. Mellomlandinga i Amsterdam gikk knirkefritt, og det var helt fantastisk å innta si første skive med grovbrød og kopp med god svart kaffe på veldig lenge. Vi fordreiv tida med å spille UNO med lydeffekter, noe som hadde blitt en slager de siste ukene, siden vi kanskje var litt leie av å spille vanlig UNO. Siden noen satt stille og spilte kort, hadde de andre forlatt handlevognene sine hos oss, der alle så klart hadde tatt med seg kvota. Ingeborg lo godt da hun overhørte noen som gikk forbi som mente at ”These guys have bought a lot of alcohol!”. Sånn kan det gå.

Siste etappe med fly gikk fint. Ved gaten møtte vi Finn Magnus som også hadde mellomlanda i Amsterdam på vei hjem fra Tanzania. Det var et gledelig gjensyn. Hanne og Ingeborg forberedte seg på presentasjonen som skulle være dagen etter, mens jeg satt og hørte på musikk og så ut i lufta. Sliten etter en lang (dobbel) dag.

Vel framme på norsk jord i 12-tida. Dette hadde jeg gleda meg til lenge. Bare å kjenne den kjølige lufta, se norske aviser og nordmenn var en herlig følelse, selv om det begynte å gå opp for meg at turen til India som jeg hadde gleda meg til så fryktelig lenge faktisk var over. All bagasjen hadde kommet vel fram, og vi dro hvert til vårt. Det var godt å vite at vi skulle se alle igjen dagen etter. Farfaren til Hanne stod utenfor og venta på oss med bil, og jeg tror han var litt imponert over hvor mye vi klarte å være med oss, der vi kom med sekk på magen, sekk på ryggen, vesker og diverse poser. Alt ble stabla inn i bilen, og vi dro hjem, med bare et lite stopp innom Rema 1000. Da vi var hjemme i Boalths vei, med norsk mat i skapet og reint vann i springen var det som om hele Indiaturen bare hadde vært en drøm. Bergen hadde ikke forandra seg i det hele tatt. Det var bare litt kaldere og litt mørkere enn sist vi var der. Døgnville og kalde satt vi med hvert vårt pledd og massevis av tente stearinlys i stua for at det skulle bli litt varmere. Heldigvis hadde onkelen til Hanne vært innom noen dager i forveien og satt på panelovnene, og skal ha takk for at vi ikke kom hjem til tolv grader.

Turen til India har vært en opplevelse for livet. Den har endra meg, både som framtidig helsepersonell og som privatperson. Vi har sett så mye glede, så mye elendighet, så mye urettferdighet, så mye stå-på-vilje som vi aldri kunne sett her i Norge. Jeg tror det er så viktig å ha sett dette med egne øyne, for å kunne relatere seg til det, og ta hensyn til det. Bare å lære en kultur å kjenne, og skjønne at ikke alle tenker og handler som oss, tror jeg er en utrolig god erfaring. Inntrykkene har ligget langs hele spekteret på følelsesskalaen. Men alle har bidratt til å gjøre turen så spennende som den har vært.

Nå sitter jeg altså i Norge, med sandalskille på føttene, litt indiske ting, en masse bilder og en 42 sider lang blogg som minner meg om turen til India. Jeg har sett noen programmer på TV både fra India og andre asiatiske land i løpet av jula, og det er en veldig spesiell følelse å kjenne at jeg har opplevd mye av det som er så eksotisk der. Det jeg tror er det aller viktigste denne turen har lært meg, er hvor fryktelig godt vi har det her i Norge. En har jo hørt at Norge er verdens beste land å bo i, og skjønt at en har hatt det godt, men nå har jeg følt det på kroppen også. Landet vårt er trygt og rettferdig, og det har jeg nå begynt å bli veldig takknemlig for.

Har hørt at det er mange som har fulgt med meg på bloggen her, og det synes jeg er veldig gøy. Da blir det mye morsommere å skrive også, selv om jeg til en viss grad har skrevet for min egen del, så jeg skal ha noe å se tilbake på.

Takk for turen!

K