Dette har vært den mest spennende bursdagen jeg har hatt, det er helt sikkert.
Den starta med at Ane Marte og Kristin sang bursdagssangen for meg på senga, noe som også ble gjentatt av hele gjengen i bussen til skolen – første skoledag! Det virka som vi egentlig bare stoppa bussen midt i byen ved en liten mobilkiosk, så gikk vi opp fire etasjer, og der var kontoret til dr. Dilip Mathai, og et klasserom. Da timen begynte kom det først to damer etter tur for å sjekke at alt stemte med dataen, før forelesningen skulle begynne, det skulle nok ikke han måtte ordne med selv! Og da han først dukka opp fant vi ut at den vi trodde var dr. Mathai, ikke var det, men kanskje en slags assistent. Selveste Mathai var en del mer autoritær, og ”next to God” (som vi hadde fått høre fra hjemme at han var) enn denne andre, så det hele gav egentlig mye mer mening plutselig! Vi lo godt av oss selv, i alle fall!
Omvisning på CMC var neste punkt på programmet, vi fikk se de fleste avdelingene, verkstedet der de lager proteser, vaskeriet og kantina. Helt utrolig å se alle de syke menneskene som sitter på venterommene, og kjøres rundt på senger i gangene. På A-ward ligger alle pasientene som kan betale for seg. De har aircondition, og generelt MYE bedre forhold enn de andre. Uansett – selv om dette er av de absolutt bedre sykehusene i India, og privatblokka er tipp topp – jeg begynner å skjønne hvor heldig jeg er som er norsk.
Da vi var ferdig med omvisning og lunch, skulle vi plutselig ut på en utflukt med bussen. Ingen visste helt hvor vi skulle, men vi hang på. Det viste seg etter hvert at i skulle til et sykehus som lå ute på langsbygda. Vi ble veldig godt tatt imot, og fikk etter hvert møte vår første pasient, med tuberkulose. Dr. Steve (som har jobbet for Telenor, og er veldig stolt av det) var flink underviser.
Inn i bussen igjen, og igjen visste vi ikke hvor vi skulle. Humpete vei og høy fart ut mot tilsynelatende ingenmannsland. Vi kjørte langt oppover i fjellet, og plutselig kom vi til en liten landsby, det vi skulle se oss rundt, og møte lokalbefolkningen. Alle der var veldig gjestfrie, og interesserte i oss, og fortalte velvillig om seg selv og familiene sine (på tamil, selvfølgelig). Det var som å være med i noe som kunne vært en TV-dokumentar, barn med hjul og pinne, og noen som hadde fanget en fisk i en liten plastpose. Helt utrolig, og veldig spennende! Håper vi skal tilbake dit, eller til en lignende landsby seinere.
Vi ble i landsbyen ganske lenge, og lekte med barna, som spesielt syntes det var veldig gøy å bli tatt bilde av, og så få se bildet etterpå! Stas med besøk tror jeg, kanskje spesielt av høye, rare mennesker.
Tamil-tolken ville gjerne invitere hele gjengen hjem på middag, men vi takket nei, og sa det fikk bli en annen dag. Hun var veldig høflig, og jeg tror kanskje det er ”det man skal gjøre” når man møter nye mennesker. En annen dag har hun hvertfall fått litt bedre tid til å forberede seg.
Bursdagsmiddag på restaurant! Vi begynner å skjønne at middagsbestilling i India ikke er det samme som hjemme. Her virker det som det er vanlig at alle spiser det samme, og at far i huset (Simon) burde bestille noe til alle sammen. Vi gjorde det på vår måte denne dagen, og det ble lett forvirring blant staben, men de fikk det til til slutt. God mat, og hyggelig selskap.
På College store fikk jeg seinere på kvelden kjøpt meg en liten Samsung Guru-telefon, som forhåpentligvis virker med det indiske simkortet, og som er ganske billig å ringe hjem med!
Nå er klokka 7 om morgenen 4. oktober, og vi skal ut på mobilklinikk! Spennende!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar