Opp i otta, etter en særdeles dårlig natts søvn. Diverse myggstikk mistenkelig samla på høyre overarm (noen hadde slurva med myggsprayen) klødde som besatt, og jeg var oppe flere ganger for å klø, dusje i kaldt vann og generelt bevege meg for å tenke på noe annet. Mulig jeg fikk et par timer på øret til sammen. Har nå investert i ”Odomos” – indisk myggmiddel, som ser ut som tannkrem – siden jeg nesten er tom for min kjære Autan. Valgte selvfølgelig den uten naturlige ingredienser, her vises det ingen nåde!
Chandrasekar og Road Runneren stod på døra klokka halv sju, og det var en liten gjeng av oss som hadde dratt oss opp for å se selve bryllupet. Vi kom fram i sjutida, og denne gangen fikk vi med oss store deler av seremonien, og slutten, i motsetning til sist. Når den nærma seg fikk alle utdelt litt ris med blomster i. Så begynte trommene å spille mer og mer intenst, og da det hele var over, kasta alle risen og blomstene på brudeparet. Veldig fint, og gøy! Etter seremonien gikk vi til frokost, som var det vanlige – ris, saus og brød. Skjønner ikke at inderne ikke blir lei, selv om Mikkel Eskil så fint minte meg på i går at det er jo omtrent det samme som at vi spiser nesten bare brød. For så vidt et godt poeng. Da vi gikk fikk alle hver sin kokosnøtt (det fikk vi i går også), som jeg er litt usikker på om jeg skal angripe, eller hive.
Vi dro direkte fra bryllup til skole, som i dag foregikk på rehabiliteringsenheten til CMC. De fleste pasientene vi så der hadde vært utsatt for ulykker, enten i trafikken eller på arbeidsplassen. Jeg kan ikke si jeg er direkte overraska over at det er mange slike skader i India. Mange av pasientene hadde også fått feilbehandling tidligere, og hadde fått en enda verre tilstand enn de hadde i utgangspunktet. Vi besøkte fysioterapi, occupational terapi, og flere andre ”avdelinger”. De fleste som blir innlagt på rehabilitering blir der i omtrent seks måneder. De kan bo billig på general ward, og deler da rom med en hel gjeng, og har et slags felleskjøkken, eller de kan betale mye, og bo kjempefint, med eget bad, eget kjøkken, stue, aircondition, kjøleskap og TV. Store forskjeller!
Ettermiddagen hadde vi fri i dag, noe jeg var glad for siden jeg var fryktelig trøtt. Etter en liten lunch i kantina (fortsatt mett etter en massiv frokost) la jeg meg på senga i Malibu, og sov i to timer. Det hjalp veldig! Egentlig gjorde jeg fint lite hele ettermiddagen, helt til vi skulle ut og spise på Surabi halv sju. Før vi dro fortalte vi resepsjonisten her at det stadig forsvinner mat fra kjøleskapet i andre etasje, særlig bananer og sjokolade, men også juice, og her en dag, en bit av Ingeborg sitt eple! Vi har våre mistenkte blant de ansatte i Bergen house, men sa ikke så mye om det til Albert. Han skulle be de andre ansatte om å passe på, så da vet de hvertfall at vi vet at ting blir borte. Blir spennende å se om forsvinninga plutselig gir seg etter dette.
Tok bussen til byen, og satte oss opp på takterrassen på Surabi. Der satt allerede Hanne, Ingeborg, Marte og svenske Kerstin, som hadde kommet rett fra yoga. De hadde bestilt mat, men ikke fått, og begynte å bli veldig sultne og utålmodige. Vi bestilte ganske raskt, og satte oss til å vente. Og vente. OG VENTE. Da vi hadde venta i omtrent en time, og de andre i en og en halv, og i mellomtida etterlyst maten flere ganger, kom den endelig. En av kelnerne som gikk rundt der var tydelig berusa, og hele middagen ble egentlig litt ødelagt av dårlig stemning. Vi la igjen betaling på rupee’en, og i alle fall Ingeborg lovte kelneren at hun aldri skulle komme tilbake igjen. Heia Darling, der er det mye bedre service! Tips, hvis noen skal til Vellore en gang!
Gleder meg til frokost i morgen, jeg har nemlig investert i gulost, tomat og agurk, og har planer om å lage toast i vårt flunkende nye toastjern, som vi har fått etter at en viss totenkrølltopp klarte å sette fyr på et knekkebrød, og dermed ødelegge brødristeren, til resepsjonist Alberts store fortvilelse. Sånn kan det gå.
K
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar