Nå har vi runda månedsskiftet, og er allerede i november. Tida har gått så fort de siste ukene, samtidig som det føles som vi har vært her kjempelenge. Snart halvveis, med blandede følelser. Savnet av Norge melder seg innimellom, og det er ganske rart hva man kommer på å savne – min førsteplass går til pålegg.
Frionsdagen brukte vi til å begynne så smått på oppgava vi skal skrive. Jeg, Ane Marte og Kristin er ei fin lita gruppe som skal skrive om revmatisk hjertesykdom. Har møtt en del pasienter med sykdommen her i India, og tror det blir en spennende prosess, selv om den til nå har vært omtalt som elefanten i rommet her i Malibu.
Men altså – bryllup! Vi skulle ha en forelesning om tuberkulose, og akkurat den dagen skulle broren til foreleseren gifte seg - klart vi blir bedt da!
Utpå dagen kom Roselin til Bergen house for å hjelpe oss med sariene til bryllupet. Først skulle hun og Simon en tur til byen for å handle klær, og det viste seg å bli mer langvarig enn de hadde tenkt. Her satt vi, ni jenter i magetopp og underskjørt og ventet på hjelp. Tida gikk, og ingen kom. Så kom Marte på den geniale ideen å huke tak i vaskedama – Parveen – og hun kledde opp hele gjengen. Etter hvert kom Roselin og Simon tilbake, Roselin over middels stressa. Hun ble nok letta da hun så at vi var ferdig påkledd, og hun bare trengte å finjustere litegrann. Fotoshoot (med både smile- og gangsterbilder, på initiativ fra frøken Hestdal Gullaksen), og så busstur i sari. En svett opplevelse!
Vi kom fram til hotellet vi skulle bo på, og dra ganske på direkten til ”the reception”. Vi ble møtt av noe som så ut som et TV-team, og det satte i grunn standarden for hele kvelden, ALT skulle dokumenteres!
Alle fikk bindi (rød prikk i panna), noe gult i kjakene og blomster i håret. Vi kom inn i en stor sal, full av røde plaststoler. Bandet spilte så sterkt som det går an uten at trommehinnene sprekker, samtidig som et slags blåse- og trommeorkester tuta og hamra løs. Mye lyd, men ingen av inderne så ut til å bry seg om det, heller ikke gamle damer og småbarn. Brudeparet stod oppe på scena, som var pynta med blomster i neonfarger, glitter og stas. Bruden så ikke ut som om det var den lykkeligste dagen i hennes liv, vi var litt usikre på om det var på grunn av giftemålet eller om det var fordi hun skulle ta bilde sammen med samtlige to tusen bryllupsgjester, og dermed sparte på smilemusklene.
Middagen ble servert i en stor hall, på palmeblad. Mange forskjellige småretter, ris, lefse, søtsaker. Inderne var veldig opptatt av å varte oss opp, og løp fram og tilbake for å spørre om vi ville ha mer, selv om alle hadde sagt nei takk, mange ganger.
Vi ble en stor attraksjon, der vi gikk rundt, hvite, i sariene våre. Vi var stadig å se på TV-skjermen, både direkte film og bilder. Inderne var nok ganske fasinert av at Simon hadde valgt ei lys, glitrende indisk drakt, i stedet for vanlig skjorte og bukse. Bildet av Simon stod lenge på skjermen, før vi plutselig fikk se at noen hadde klippet inn turban, bart og solbriller! En god latter der! Vi ble invitert opp på scena for å ta bilder med bandet, og mange kom bort for å hilse på, eller ta bilder, gjerne med våre kamera, så de fikk jo ikke den store gleden av bildene selv.
Da vi dro tilbake til hotellet ante vi fred og ingen fare, og tenkte vi skulle legge oss til å sove (jeg, Lise og Camilla delte rom). Men plutselig dukker vår (TB-)mann opp, og inviterer oss på nachspiel på et hotellrom. De hadde med seg diverse liter sprit, kjøtt pakka i avispapir, brus og sigaretter. Inderne var nok hardere på å benytte seg av serveringa enn oss. Etter hvert skjønte de nok at vi var slitne, og alle jentene ble sendt tilbake på rommene, men ikke Simon, mannen i huset. Han var på fest til langt på natt, jeg er glad jeg slapp!
Tilbake på rommet la jeg, Lise og Camilla oss til å sove, vekkerklokka stod på kvart over seks – selve vielsen skulle være halv åtte!
K
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar