Dag 55: Damodaren

Onsdag – og siste dag på CMC. RART! Dagen begynte med at vi skulle gå rundt på forskjellige avdelinger og ta journalopptak av en del pasienter med scrub typhus – en tilstand som ligner litt på flekktyfus.

Denne uka har vi måttet klare oss uten Roselin, som har begynt i ny tannlegejobb på CMC. Dermed ble vi for anledningen fulgt rundt av mr. Damodaren, som jeg ikke husker om jeg har fortalt om her i bloggen før. Han er en merkelig mann, som har vært med på det meste vi har gjort på CMC, men skjeldent gjort stor nytte for seg, siden Roselin har tatt seg av alt. Uten Roselin der følte han seg nok ganske viktig, og skratta og lo mens vi gikk rundt på avdelingene. Han har svart hår med grå ettervekst, eyelinerbart og fullstendig uforståelig engelsk. Jeg svarer som regel: ”Hehe, OK” når han sier noe til meg, og da ler han godt. Mest interessert er han i hva vi spiser til frokost, og han kan ikke forstå at vi ikke heller vil spise idly (indisk risfrokost) enn havregrøt. I tillegg er han visstnok hoppetauentusiast. Han er ikke lege, men kanskje en slags laboratoriearbeider, eller noe i den retningen.

Denne dagen skulle han altså hjelpe oss med å ta journalopptak på sykehuset. Mange av pasientene vi møtte hadde vært innlagt på sykehuset i over en måned, og hadde vært veldig syke. Da vi spurte hva som feilte pasientene sa Damodaren som regel at de hadde kasta opp tre ganger, hatt litt feber og generell bodypain. Nå har de fått ”proper medicine”, og føler seg helt friske. Vi syntes kanskje det var litt rart å bli innlagt i en måned for litt oppkast, og spurte om de ikka hadde hatt noen andre symptomer. Damodaren stod på sitt, og mente at de bare hadde vært ”generally sick”. Men da vi leste journalene fant vi ut at nesten alle var diagnostisert med scrub typhus, og hadde hatt både nyresvikt, lungesvikt, hjertesvikt og det ene med det andre. Fint med flink oversetter!

Forelesningen etter runden på avdelingene var oppklarende!

Vi hadde vår siste lunch i A-ward kantina (sambar rice og parotta), og jeg og Hanne tok også en siste tur i Gandhi Road. En liten tur innom IDTRC for å betale for oppholdet i Bergen house (6300 Rs =712 NOK for to måneder), og så hjem. Vi satt utenfor A-ward og venta på skyss. På morgenen var det to biler som henta oss, noe som var litt nedtur, siden vi har blitt så glade i bussen vår – Road Runner. Mens vi satt der og venta kom en motorsykkel forbi, og det var Kamal, eieren av transportfirmaet. Han ropte til oss i forbifarten at ”the van is coming”, og forventningene steg. Like før vi ble jagd bort av en vakt (man kan ikke sitte utenfor A-ward, der er det jo bare de rike som får behandling, og det skal være litt fint) kom Roadrunneren rundt hjørnet til vill jubel i Global Helse-forsamlingen. Siste tur hjem ble en fin avslutning!

Om kvelden skulle vi egentlig ta med oss Roselin ut for å spise middag på Darling for å takke for nå. Derfor stressa vi litt for å gjøre albumet helt ferdig. Alle var egentlig litt misunnelige på Roselin som skulle få det, siden det ble så fint og morsomt. Har tenkt å lage noe lignende til meg selv når jeg kommer hjem! Litt utpå ettermiddagen ringte Roselin for å si at sønnen hennes hadde blitt syk, og at hun ikke kunne komme likevel. Nedtur. Nytt forsøk i morra. Vi dro på Darling likevel, måtte jo nesten utnytte de siste mulighetene. Murgh Ka Pasantha og paneer naan!

K